Mafiamødrene som tok ansvar

’Ndrangheta-mafiaen er like fryktet som den er gammeldags. Det betyr at de kriminelle familiene som styrer Calabria sør i støvellandet, ledes av menn.

Det betyr ikke at kvinner ikke har makt. Dette kommer frem på smertefullt vis i «The Good Mothers».

Serien som tar for seg en stor aksjon mot den søritalienske mafiaen, er basert på Alex Perrys bok med samme navn. Norske lesere vil kjenne igjen fortellingen fra Aftenpostens Per Kristian Aale sin bok «De modige».

Lea Garofoli har levd i årevis i det italienske vitnebeskyttelsesprogrammet. Sammen med datteren Denise har hun bodd på hemmelig adresse. Ektemannen Carlo Cosco har sittet i fengsel. Nå er han fri og fortsetter i sjefsrolle i ’Ndrangheta.

Da Lea forsvinner etter et møte med Carlo, antar Denise at faren har fått henne drept. «Har dere oppløst henne i syre», spør Denise mafialøpegutten som skal passe på henne.

Slik starter Denises kamp for sannhet. Samtidig vil hun riste seg løs fra familiens klør. To andre kvinner – fengelsesenken Guiseppinna og familiemor Maria – står i samme skvisede posisjon. De tar opp kampen mot det voldelige patriarkatet.

Deler av «The Good Mothers» minner visuelt om «Gomorrah», serien om maktkampen i Napolis mafia. Mopeder kontrollerer gatene. Mektige familier bor bak anonyme fasader. Frykt styrer hvert gatehjørne.

Lydsporet har mye av de samme, seige elektronikaen. Fraværet av italiensk pop tar derimot bort virkemidler som kan oppfattes som glamoriserende. «The Good Mothers» er hardt mafiadrama uten nattklubber, pasta og vandring langs vinranker.

Innholdsmessig lykkes serien i å finne en ny inngang til mafiafortellingen. Gjennom kvinnenes øyne opplever vi organisert, nedarvet kriminalitet på sitt verste. Vold. Sosial kontroll. Utpressing. Barnemishandling.

Seriens bruk av små, tette familieleiligheter understreker inntrykket. Ingen slipper unna kontroll. Undertrykkelsen av kvinner er ikke ulik Talibans fordømmende jerngrep.

Mafiasjangeren har – ofte med rette – blitt anklaget for å romantisere utenforskapet blant mordere og misogynister. «The Good Mothers» viser hvordan det er å stå på andre siden av den samme lojaliteten. Det nye blikket og den usminkede fremstillingen plasserer den på øverste hylle i mafiabiblioteket.

Det betyr ikke at det er en aktivistisk serie, ivrig etter å bevise noe. «The Good Mothers» snakker med innestemme.

Episodene presenterer grundig utfordringene kvinnene står ovenfor. Lojalitet til foreldre og familie blir satt opp mot sosial rettferdighet og brutal undertrykking. Her handler det ikke om å eie sin egen historie. I «The Good Mothers» vil kvinnene noe så grunnleggende som å eie sitt eget liv. Det blir det laget godt drama av.

Samtidig tar serien på alvor den kompliserte, nedarvede etikken som preger generasjoner som har livnært seg på kriminalitet. Dermed får vi en sober mafiahistorie som gjør kvinnenes historie tydeligere. Spesielt er Denises historie kruttsterk. Hennes genetiske lojalitet til faren holder henne i episode etter episode tilbake fra å ta steget over til myndighetenes side.

Vi følger også det italienske politiets seige kamp for å få kvinnene over på sin side. Her kunne serien stablet handlingen bedre. I starten av «The Good Mothers» er det litt tilfeldig når etterforskningen skal få plass. Sekvensene fra politiets krigsrom kommer beleilig når handlingen skal et hakk frem, i stedet for at den får plass som effektiv krimmotor.

Når spillet mellom mafiasjefene og politiets tetter seg til, fungerer dette aspektet mye bedre. Det gir avslutningen av serien, spesielt siste episode, viktig dramatisk vekt.

Dermed blir «The Good Mothers» et helstøpt, moderne drama med brutal kriminalitet i sentrum. Får du bedre mafiaserie i 2023? Har du sett denne historien fortalt med slik nerve og alvor før? Neppe.