Italiensk for viderekomne

– Melboller med svinelever, torsketunger, speket torskerogn, oksetunge, det er ikke sikkert at jeg ville gått hit hvis jeg hadde lest menyen på forhånd, sier jeg etter at servitøren kjapt har gått gjennom Grezzos spisekart.

Menyen er trykket opp på et vakkert ark og delt inn i velkjente kapitler som antipasti, primi og secondo, men der slutter også gjenkjennelsen. Ikke så mye som en liten flis av en spagetti på denne italienske restauranten. I hvert fall ikke denne dagen. I morgen er det nye retter. Her tar man råvarene på alvor.

Mens vi drikker bobler og funderer på hva vi skal velge, kommer kjøkkenpersonalet marsjerende med naboens hovedretter. Først går kjøkkensjefen, vi kjenner ham igjen fra bilder på nettet. Italienske Marcello Tiboni har bakgrunn fra Maaemo og nedlagte The Tea room, noe som sammen med de fantastiske duftene i Grezzos lille restaurantlokale og synet av de vakre komposisjonene på fatene på nabobordet, gjør at vi kveler skepsisen mot innmat og bestiller de fleste av dagens retter.

Grezzos lokale er ujålete og hyggelig med teglsteinsvegger, trebord og industrielle lamper. Det ligger i andre etasje i et koselig gammelt hus i en bakgate ved Youngstorget. I første er det bar og ølbryggeri. Restauranten har bare hatt åpent et par måneder og er delvis et resultat av pandemiens omveltninger i bransjen. Før nedstengingen i mars 2020 lå izakayaen Night Pig her. Den ble spist av koronaen.

Men ryktene om Grezzos gode atmosfære, utsøkte og spennende mat må kjapt ha nådd flere enn oss, for restauranten er ganske full en tidlig kveld midt i uken. Skravla går ved alle bord, og folk virker som om de koser seg stort med maten.

Det samme gjør jaggu meg vi. Aldri har friterte torsketunger vært så sprø, så myke og saftige. Og majonesen som følger med, med intens sitronsmak er en helt perfekt dipp til.

Oksetartaren fyller en hel asjett og er overstrødd med revet speket torskerogn og en eggeplomme. Vi får beskjed om å røre det sammen og dyppe det gode brødet i røren. Smaken er fantastisk. Ren, enkel, dyp umami. Og det brødet er kanskje det beste vi har spist. Så lett, så smaksrikt. Servitøren blir helt bestyrtet da jeg spør hvor det kommer fra:

– But of course we bake our own bread!

For språket er engelsk, både på menyen og ved bordene. En av kokkene – barnefødt i Norge – røper senere at det bare er ham og en til i betjeningen som ikke er italienske. Det er litt synd for formidlingen av de spennende rettene, mye går lost in translation.

Pastaretten er kveldens mest utfordrende: Italienske melboller – canerderli – med svinelever servert i soppbuljong. Heldigvis deler vi én tallerken. Kraften er helt himmelsk, essensen av sopp i en skje. Men dumplingen? Det blir for kraftig for oss. Leversmaken dominerer fullstendig over parmesan og brød. Konsistensen er også nokså tung.

Men det er glemt når de to hovedrettene står på bordet sammen med sideretten – en salat av brokkolivarianten fialaro servert med pesto av det samme og nduja-olje. Igjen, helt ubeskrivelig intense og gode smaker.

Fiskeretten er skate i små biter i en saus av svinebuljong med sopp og tomatillo. Kjøttet er helt utrolig mørt og saftig, sausen rund med syrlige innsmett. En nydelig kombinasjon.

Kjøttretten gir Willie tårer i øynene. Oksetunge! Det har han ikke spist siden søndagsmiddager i barndommen. Men Gezzos variant hadde nok ikke blitt servert i mors kjøkken. Denne er kokt i 16 timer, servert med reduksjoner av paprika og persille. Resultatet kan spises med skje, så mørt er det. Og smakene? Ufattelig at man kan lokke frem så mye smak i små biter.

Og da finalen byr på en tiramisu så lett og lekker at det er som å spise en sky av sjokolade, ost og krem, bare slått av en fløyelsmyk panna cotta laget uten gelatin – er det ikke mer å si enn at Grezzo har åpnet en avdeling av det italienske kjøkkenet vi ikke trodde fantes i Oslo.

Hjertelig velkommen – vi kommer tilbake.