Effektiv blottstilling av skammens logikk

Hevnhorror har vært med oss på kino lenge. Rent kunstnerisk nådde sjangervarianten et høydepunkt med Brian de Palmas «Carrie» (1976), der et mobbeoffer ble utstyrt med overnaturlige krefter.

Denne spanske filmens mobbeoffer, den voldsomt overvektige Sara, kommer også i posisjon til å hevne seg på sine jevnaldrende mobbere. Men hun er langt mer tvilende enn Carrie var.

Den forventningen vi har om at hevnen skal gi både henne og filmen en forløsning, blir ikke helt innfridd.

Isteden er det andre sjangerknapper debutregissør Carlota Pereda trykker på, ofte på overraskende måter. Hun var selv mobbeoffer i et tilsvarende klaustrofobisk lokalsamfunn vi møter i filmen. Det kan merkes.

Jeg har sjelden sett en film om brutal mobbing som oppleves så overbevisende grusom og empatisk på offerets side. Det er et modig grep, ikke minst fordi Sara er en person det er vanskelig å like.

Samtidig males det med brede penselstrøk når rollegalleriet utdypes i denne usympatiske småbyen.

Saras egne foreldre er ikke noe bedre enn andre. De er på noen måter verre. De viser ingen forståelse for hva datteren gjennomlever og har den utakknemlige oppgaven å drive den lokale slakterbutikken.

Det gir filmskaper Pereda en mulighet til å servere oss noen vittige og morbide kryssklipp som varsler om det blodbadet som skal komme.

Det kommer i form av en seriemorder som av uklare grunner slår seg ned i nærheten av byen. Og han, av minst like uklare grunner, legger sin elsk på Sara.

Dette skjer ganske tidlig i filmen og er ingen spoiler. Den makten seriemorderen gir Sara, leder henne inn i et forferdelig dilemma.

Hun blir et vitne til seriemorderens herjinger, men velger ikke å dele det med noen. Seriemorderen nærmer seg henne på en nesten kjærlig måte. Det overrumpler henne, og verst av alt – det tenner noe i henne.

Hennes hunger etter ømhet, selv fra en morder, er et av filmens stjålne forbudte øyeblikk. Men ikke vær redd: Sara gjør etter hvert rent bord, og heller ikke en øm seriemorder slipper unna.

Det blodbadet som utløses, er skildret i henhold til sjangerens krav til stilisering og sjokkeffekter. Men det er ikke blodsutgytelsene og effektene som er det mest sjokkerende ved denne filmen. Det er skildringen av den terroren Sara utsettes for i starten.

Laura Galán eier hovedrollen med hud og hår. Det er en fysisk tour de force som imponerer. Noen vil kanskje innvende at Saras overvekt anvendes som en slags sjokkeffekt i filmen, og de har for så vidt rett. Men Galáns tolkning og Peredas smarte regi løfter dette portrettet over sjangerens dusinvare.

En lokal okse som har rømt fra en tyrefekter-innhegning, dukker på et tidspunkt opp i filmen. I likhet med Sara bryter den ut av en tilværelse som har handlet om å utsette seg for tortur, til omgivelsenes munterhet. Nå er det ingen vei tilbake, for noen av dem.

Jeg skal ikke påstå at filmen er en forbilledlig fremstilling av en tenårings problemfylte forhold til egen kropp som kan anvendes i skoleverket som noe oppbyggelig.

Dette er voldsdrevet underholdning.

Men filmen beveger seg i retninger sjangeren sjelden tillater. Om den i starten anvender Saras overvekt som en dramatisk effekt, så forvandler den seg snart til en utlevering av den skammen lokalsamfunnet påfører henne.

Pereda har funnet visuelle innganger som effektivt blottstiller denne skammens logikk. Jeg skulle likevel ønske at Sara hadde fått tid i filmen til å vokse ordentlig ut av offerrollen.

Her stopper Pereda idet det store vendepunktet inntreffer. Det føles som både riktig og uunngåelig, men også som et lite antiklimaks. For første gang i filmen har hun noe resolutt og målbevisst ved seg.