«Hvordan endte jeg her», spør Bård Tufte Johansen. Programlederen smiler skjevt inn i kamera. Han dingler mellom to vakter som bærer ham bort fra en ulovlig demonstrasjon.
Bård er selvradikalisert som naturverner med Extinction Rebellion. Nå lurer han på hvordan det ble slik. For oss seere er spørsmålet «hvorfor tok det så lang tid?»
Bård – som vi selvsagt er på fornavn med som en moderne Kåre eller Gro – er gjennom sin fiskeinteresse en solid naturformidler.
TV-kompanjongen Lars Lenth er landets beste refser av griske forretningsmenn, de som hater villaks og elsker dynamitt og vindmøller.
Bård og Lars må ha pratet om rasering av norsk natur på fisketur? Klart Bård, også kjent som Mann (54), skal bli rørt av et 534 år gammelt tre på riksdekkende fjernsyn!
Dette føles helt naturlig. Det er en av grunnene til at «Oppsynsmannen» blir riktig så god TV.
Norsk natur er truet. Bård tar saken.
Som selvutnevnt oppsynsmann – en Blekkulf for vår tid – reiser Bård Norge rundt for å sjekke om vi har en naturkrise. Der møter han så mangt.
Vindmølleparker i nord. Brutale hytteplaner fra Ivar Tollefsen. Skien-ordførerens sverming for Googles datalagring i skogen. En klukkende milliardær som sprenger øyer for å bygge oppdrett. Potensielle arbeidsplasser i konflikt med miljøhensyn. Tusener av arter som forsvinner. Alt på grunn av villet politikk.
På sitt beste er «Oppsynsmannen» en Lars Lenth-roman fra virkeligheten. I helhet sier episodene høyt og tydelig at norsk natur er truet. Noe må gjøres.
Bårds radikalisering blir et litt tvunget grep for å skape dramaturgi, men møtene med frustrerte nordmenn som i det stille kjemper for lokal natur gjør inntrykk. I tillegg får han oppdrettere, politikere og øysprengere i tale. Ikke ulikt Thomas Seltzers metoder i «UXA», holder Bård ofte synsingen for seg selv frem til intervjuene er ferdig.
I Skien venter kommunen på at Google skal kjøpe tomter. Derfor har de klargjort mark og bygget et eget Google-tårn for å vise frem området. Foto: NRK
For mange avbrytelser
Dermed får han åpne intervjuer, men lite konfrontasjon. Bårds utfordring er derimot at han for ofte avbryter eller inkluderer egne påstander i spørsmålene.
Best blir det derfor de gangene han blir overrumplet. Det beste eksempelet er i første episoden, hvor en tur i skogen for å sammenligne urskog med produksjonsskog blir en øyeåpner i radikaliseringen.
Klemmingen av Nord-Europas eldste gran blir rørende, og et godt incentiv for Bård til å forske videre. Fjelltur til vindmøllepark med en ung jeger, kryssklippet med barndomsbilder av jakt, er også sterk emosjonell TV.
Skriker etter gravejournalistikk
Med vakre landskapsbilder, skremmende informasjon og lokale fagfolk over hver åskam blir «Oppsynsmannen» et slags «Norge rundt» sett gjennom dystopiske «Mad Max»-briller.
Den gryende uroen Bård føler for fjellrev og villaks kommer gjennom ruten og gjør meg urolig, selv om konklusjonen kommer via tøyse-TV med Johan Golden og Pernille Sørensen.
Jeg savner dog tall og detaljer, «Oppsynsmannen» lener seg for ofte på at Bård blir overveldet av fin natur. Episoden med Skien kommune og Google formelig skriker etter gravejournalistikk rundt bystyrets behandling av saken. Kan det være at NRK-produksjonen vet at tall og påstander er kostbar journalistikk, men at følelser ikke er så dyre å presentere eller forsvare?
Som et oppspark til debatt om manglende forsvar av norsk natur fungerer derimot «Oppsynsmannen» ypperlig. Gi meg mer.
