Ny dokumentar om elektronika treffer godt

Begrepet hentes fra en låt med det engelske bandet Ultravox fra 1984, men ble populært først etter at Robyn fikk en monsterhit med «Dancing On My Own» i 2010. I dag oppsummerer det på mange måter historien om nordisk elektronika:

«Dancing with tears in my eyes».

Beskrivelsen går som en rød tråd gjennom den nye, seks episoder og til sammen tre timer lange musikkdokumentaren «Ekstase». En samproduksjon mellom norske NRK og kringkasterne i Sverige, Danmark, Finland og Island. Målet er å vise frem og forklare nordisk elektronika fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag.

Dokumentaren treffer godt, selv om den, spesielt i starten, gaper over for mye for fort. Hovedgrunnen til at den lykkes, ligger nok i den nostalgiske følelsen den vekker i oss (eldre) som var der, eller i alle fall i nærheten, da ting faktisk skjedde.

Norge og norsk musikk har definitivt en sentral plass i fortellingen om nordisk elektronika, selv om den nokså brede og omfattende sjangerens aller største kommersielle suksesser kommer fra Sverige.

Det er liksom ikke mulig å måle seg med EDM- og houeslegendene Swedish House Mafia og avdøde Avicii, uansett.

Men norske artister som Per «Mental Overdrive» Martinsen, Geir «Biosphere» Jenssen, Bjørn Torske, Tore «Erot» Kroknes, Annie, Röyksopp og etter hvert Kygo, Alan Walker og duoen Seeb får sin fortjente plass i historien.

Det er kanskje ikke så lett å huske eller tro nå, men det har altså vært et par-tre perioder i den globale elektronikaens historie der «look to Norway» var et virkelig begrep. Musikkbransjen så faktisk til Tromsø på tidlig 90-tall. Til Bergen på det tidlige 00-tallet. Og til Oslo på midten av det samme 00-tallet.

Og mange der ute, helt over til Amerika, lurte jo på hva som egentlig skjedde i Bergen i 2015. Da skapte Kygo den flunkende nye sjangeren «tropical house» fra en by med et par hundre regndager hvert år.

Dokumentaren «Ekstase» er i overkant opptatt av de største kommersielle suksessene, men slik må det kanskje bli når man skal oppsummere snart 40 år med musikkhistorie.

Det blir likevel mye med en hel episode om en artist som E-Type og delsjangeren eurodance, selv om historien rundt finske Darude og hans globale «evergreen» «Sandstorm» er fornøyelig. For en hit! Danske Aqua (med norske Lene Nystrøm på barbie-vokal) får også en oppsiktsvekkende sentral plass. Selv om musikken deres mest av alt var pop, ikke elektronika.

Men hvem kan konkurrere mot 14 millioner solgte av albumet «Aquarium» i 1997. Ingen av de andre, så klart.

Historien om den nordiske elektronikahistorien starter her hverken med påvirkningen fra Kraftwerk, hiphopen, Abba eller A-ha. Den går rett inn på slutten av 80- og starten av 90-tallet, da den engelske ravekulturen sprer seg over havet.

Først til Danmark, så Sverige, der politikere og politi får såpass panikk av den nye, intense dansemusikken at de danner en såkalt «rave-kommisjon». Mot dop, selvfølgelig.

Motpolen til store betonghaller og strobelys skjer, naturlig nok, kanskje, nord for polarsirkelen. I Tromsø, med Biospheres arktiske ambient, som peker i en helt annen retning. Slik vandrer elektronikahistorien fremover med fokus på de artistene som prøver å gjøre noe nytt.

I en tidsepoke med mange videoopptak, er mye filmet. Det er et pluss nå, i nostalgiens tegn. Så alt virkelig sånn ut?

De to første episodene av «Ekstase» raser likevel i overkant raskt frem, nesten som technomusikken selv i et tempo på 140 bmp. Det blir fryktelig mange artister og til dels ukjente navn å forholde seg til på kort tid. Her kunne nok én halvtimes episode til gjort seg fint.

Dokumentarserien roer heldigvis mer ned etter hvert. De sentrale aktørene, og byene, får større plass til å vise frem musikken og forklare tanken, miljøene og prosessene bak musikken man faktisk skapte.

Det å få Geir «Biosphere» Jenssen til å la seg intervjue, er et scoop. Og duoen i Röyksopp har vel knapt gått mer tydelig inn i sitt skapelsesvirke enn det de faktisk gjør her.

Röyksopp er også blant artistene som får vist frem mest av sin musikk live, sammen med trioen i Swedish House Mafia. Bildene, volumet, folkemengdene og ekstasen de møter, er enorm. Og akkurat her bommer dokumentaren litt i valget mellom prat, bilder og lyd.

Historien om en så typisk levende sjanger som elektronika, burde selvfølgelig blitt servert med langt mer musikk.

Uansett, nostalgigleden over å se igjen gamle klipp, er stor. Og dokumentaren gir oss et narrativ å tro på. Det er noe eget i klimaet her oppe som skaper den nordiske elektronikaen. Som den finske DJ-en Yotto oppsummerer etter at han først har levert ord som mørke, vemod og melankoli: «Selv om en lager musikk som går i dur, så kan man under overflaten høre påvirkningen av miljøet rundt.»

Ikke rart at det danses med tårer i øynene.