Stemningen på Skjennungstua er verdt hver krone

Kun 4–5 kilometer fra Frognerseteren T-banestasjon ligger en av Nordmarkas kanskje koseligste og mest tilgjengelige serveringshytter: Skjennungstua.

Perfekt for en kveldstur etter jobb, med andre ord. Vi er åpenbart ikke de eneste som har tenkt at dette er en god destinasjon denne kvelden. Det vrimler av folk i de mørke løypene, både saktegående skravlere som oss og lynraske mosjonister i trangt teknisk tøy og mange lumin på hodet.

Skjennungstua er i motsetning til de fleste andre serveringshyttene i Marka, som ofte drives av enten DNT eller Skiforeningen, privat eid og drevet.

Vil middagstilbudet levere? Vi stiller skiene på rekke og rad utenfor hytta og tusler skrubbsultne inn.

Hytta er halvfull, men vi har flaks og får bord rett ved peisen.

Skjennungstua er relativt liten sammenlignet med storstuer som Kobberhaughytta, Ullevålseter og Kikut, men er til gjengjeld hakket koseligere og mer intim. Det er stearinlys på bordene, historiske fotografier og gamle treski på veggene.

Middagsmenyen består av tre retter til snille priser: Grønnsakslasagne, hønsesuppe og minipizza. Det er ingen kø ved disken, og vi skynder oss å bestille én av hver. Lasagne og suppe for 159 kroner hver, pizza for 63 kroner.

– Da var det én lasagne, en hønsesuppe og pizza klart her! sier eieren Petter Martinussen.

Han står tilsynelatende helt alene både på kjøkkenet og bak disken denne kvelden. Likevel er rettene klare på et blunk.

Suppen serveres med hjemmebakte rundstykker med smør og er toppet med ferske urter. Den er god, men litt tynn og lite konsentrert. Litt mer salt hadde gjort seg.

Det er raust med grønnsaker, særlig gulrot, men litt lite hønsekjøtt. Uansett er det mye mat for pengene.

Lasagnen er et delikat syn, med et raust lag parmesan og persille på toppen. Sausen er smaksrik og passe salt, grønnsakene møre og det smeltede ostelaget akkurat så tykt og stekt som det bør være. Skivennene nikker anerkjennende.

– Denne var ikke dum!

Kveldens største overraskelse er imidlertid retten med det dølleste utseendet: minipizzaen. Vi har gått for vegetarvarianten, med squash, oliven og soltørket tomat.

Den ser mildt sagt rustikk ut, litt som et stort hjemmelaget ostesmørbrød, men skinnet bedrar. Den er nemlig overraskende saftig, smaksrik og god valuta pengene. Milevis unna Løkka-pizzaene, naturlig nok, men det funker bra. Suksessoppskriften er nok ikke mer komplisert enn god og balansert tomatsaus, rikelig med ost, god bunn og nok topping.

– Jøss, denne var overraskende god. Kan vi kjøpe en til?

Som sagt, så gjort. En pizza til – med skinke. Denne er nesten enda mer rustikk, med sprøstekt ost langs kantene, men leverer på smak. Vi er imidlertid enig om at vegetarvarianten er kveldens vinner.

Rundt oss er hytta i ferd med å fylles til randen, og foran disken har det nå dannet seg en lengre kø. Hytteeier jobber på spreng med å betjene alle og samtidig servere suppe og lasagne på løpende bånd. Et imponerende syn.

Ingen kulinarisk helaften uten dessert. Utvalget er bredt, med både nystekt bakst i flere varianter, vafler og flere typer kaker og muffins. Vi går for kanelbolle – kjent som en av Markas beste.

Bollen er lun, fersk og mektig, med deilig melistopping og rause dryss med kanel i svingene. Til tross for sterk bollekonkurranse fra Tryvannstua og Kobberhaughytta, holder bollene på Skjennungstua fortsatt høyt nivå.

Maten er ikke på gourmetnivå, men når man samtidig får så mye for pengene, blir Skjennungstua en kjær markafavoritt for meg. Samtidig er den effektive servicen og koselige atmosfæren virkelig med på å heve helhetsopplevelsen.

Vi triller stappmette ut døren, fomler oss frem til (nesten) riktig ski i mørket (en i skifølget tar feil Rossignol-ski, en fadese som oppdages først på T-banen), suser ned alle bakkene til Sognsvann og er enige om å gjenta turen snarlig.

Og ja, skiene ble levert tilbake til riktig eier med en unnskyldende flaske vin samme kveld. Husk navn og nummer på skiene dine før du stikker ut i Marka for å spise middag!