Cyberpunk minus punken. Tidsreise uten reising.
«The Peripheral» kaster deg hodestups ut i en verden full av spennende detaljer hvor alt er litt kjent, men også veldig ukjent.
Serien er basert på en roman av William Gibson, cyberpunkens gudfar. I 1984 ga han ut kultromanen «Neuromancer». Her introduserte han oss for kunstig intelligens og cyberspace. Uten «Neuromancer», ingen «The Matrix», for å si det enkelt.
«The Peripheral» er en roman fra 2014, og vårt forhold til AI og cyberspace er et helt annet. Gibsons ideer var revolusjonerende, og fremtiden var punkaktig. Hans helter var anarkister som kjemper mot multinasjonale konglomerater. Mot selskaper som brukte sin makt til å kontrollere individet. Mot grådighet og kapitalistisk kynisme.
I hans senere romaner er heltene mindre anarkistiske, men tematikken er den samme. Jeg var spent da jeg så at den skulle bli TV-serie. Serieskaper Scott B. Smith har gjort en utmerket jobb med å gjøre et komplisert konsept forståelig.
Ekssoldaten Burton (Jack Reynor) må bekjempe farer i 2032. Foto: Prime Video
En virtuell fremtid
Historien starter i Blue Ridge Mountains i Appalachene. Året er 2032.
Vi treffer søskenparet Flynne (Chloë Grace Moretz) og Burton (Jack Reynor). Burton lider av posttraumatisk stresslidelse etter en krig vi i starten bare får høre om. Han bor i en gammel campingvogn, og her bruker søskenparet tid på spill i en virtuell virkelighet.
En dag får Burton tilsendt en nytt spillkonsoll og løfte om mye penger. Flynne er den beste spilleren og tester det først. Det som åpner seg, er noe helt annet enn et vanlig spill.
Flynne (Chloë Grace Moretz) befinner seg i en virtuell utgave av London 2099. Her treffer hun Wilf (Gary Carr). Foto: Prime Video
Hva er virkeligheten?
Flynne befinner seg plutselig i 2099, i et London som er mistenkelig kjent, men også ugjenkjennelig. En by av skyskrapere formet som greske statuer. Av forbløffende rene og folketomme gater.
Hva om du kan reise til en mulig fremtid via synapser? Tanken er spennende. Historien som utfolder seg, trekker forbindelser fra narkohandel i 2032 til skremmende teknologi i en dystopisk fremtid.
«The Peripheral» er et godt eksempel på en historie som blander popkulturell filosofi med en actionfylt historie. Hva er virkelig? Tematikken går som en rød tråd fra «Blade Runner» via «The Matrix» og selvsagt TV-serien «Westworld».
Jonathan Nolan og Lisa Joy skapte «Westworld». De har også produsert «The Peripheral». «Westworld» gikk seg til slutt vill i sine intrikate intriger og virkeligheter. Historien vinglet hit og dit uten mål og mening. Etter de tre episodene anmelderne fikk tilgang til, fremstår «The Peripheral» som en mer helhetlig fortelling.
Spenningsnerven er til stede fra første scene. Flynne vikles inn i et komplisert og livsfarlig komplott, både i egen virkelighet og en mulig fremtid. Fabelen er bygd opp som en krimgåte, og midt i mysteriet står et forsvinningsnummer.
En mystisk spillkonsoll frakter Flynne (Chloë Grace Moretz) til fremtiden. Foto: Sophie Mutevelian / Prime Video
Et puslespill
Cyberpunk har en del til felles med den hardkokte krimmen. En gåte står i sentrum sammen med gangstere, hackere, rikinger og teknologi. I «The Peripheral» vrir historien seg frem som i et lekent spill. Spor følger spor, det visuelle landskapet er magisk, og farer lurer bak enhver krok.
I en by i Blue Ridge Mountains styrer narkobaronen Corbell Pickett (Louis Herthum) med hard hånd. Foto: Sophie Mutevelian / Prime Video
Visuelt er serien utrolig fascinerende. Åpningssekvensen med gamle sjørøverskip i kamp på Themsen i et futuristisk landskap setter tonen. Det er kanskje ikke rart at serien ser fabelaktig ut. Produksjonsdesignet er skapt av ringreven Jan Roelfs, som har alt fra «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker» (1989) til «Gattaca» (1997) på samvittigheten.
I tillegg byr serien på et interessant persongalleri og solide skuespillere i alle roller. Her må jeg spesielt trekke frem T'Nia Miller, kjent fra «The Haunting of Bly Manor». Hun er perfekt i rollen som sjefen for Research Institute. Miller er iskald og perfeksjonerer råskap og kynisme med en «stiff upper lipp».
Chloë Grace Moretz er nyansert både som ekte menneske i nåtid, og ikke minst som en virtuell versjon av seg selv i en tenkt fremtid. Samspill med Gary Carr, som spiller en av de allierte fra fremtiden, har god kjemi. Sammen med en solid Jack Reynor som Burton, blir de våre holdepunkter i et intrikat og fascinerende puslespill.
Connor (Eli Goree) er en av Burtons kamerater fra krigen. Foto: Prime Video
Holder seg i denne galaksen
Dersom «The Peripheral» makter å holde tempoet og spenningen oppe, blir dette riktig så bra for de av oss som liker eksistensiell science fiction.
Vi lever i en verden hvor teknologien blir en mer og mer integrert del av våre sinn og våre kropper. Blir vi alle avatarer til slutt? Gibson er derimot ikke dystopisk på teknologiens vegne. I hans verden er teknologien nøytral. Det kan være et gode eller den kan misbrukes.
Serien fremstår ved første øyekast som glamorøs og polert, men allerede fra starten aner du en brutalitet, noe mørkt under overflaten. Du får hint om at virkeligheten er langt unna utopiske drømmer, at den heller befinner seg i randen av marerittet.
«The Peripheral» er et glimrende alternativ for deg som er på leting etter god science fiction som ikke foregår i romskip i en galakse langt, langt unna.
