Magien er borte for Indiana Jones

Den første halvtimen av den siste Indiana Jones-filmen skaper en underlig spenning. Her gjenintroduseres vi for en ung utgave av Harrison Ford og tror for et øyeblikk at det er genuine klipp fra første filmen. Ved hjelp av alle bildene fra den første filmen gir filmskaperne oss en liten smakebit på hva kunstig intelligens allerede nå kan utrette.

Harrison Ford ser uforskammet godt ut. Selv det komisk forvirrede blikket er med. Men da Ford og hans partner in crime, Basil (Toby Jones), kaster seg på et tog i dundrende fart gjennom Europa under andre verdenskrigs siste dager, gjennomskuer vi bløffen.

Det blir for tydelig at denne siste filmen om Indiana Jones støtter seg nesten desperat på digitale effekter. Mens Indy slåss mot nazister på toppen av toget, skinner bakgrunnen glorete med sine piksler.

Den første Indiana Jones-filmen utmerket seg med god, gammeldags action-moro. Denne siste, forsøker seg på noe langt mer omfattende.

Det er James Mangold som har fått oppgaven med å reintrodusere Indiana Jones for nye generasjoner på kino, uten å støte fansen fra seg. Han løftet som kjent Wolverine inn i en ny tid med «Logan» og tilførte karakteren mer dybde. Oppnår han det samme her?

Bare tanken på å tilføre Indiana dybde får noen av oss som vokste opp med den første filmen, til å fnyse. Indiana Jones har alltid handlet om utilslørt og befriende actionhumor der politisk ukorrekt amerikansk individualisme får fritt utløp. Indy har aldri hatt tid til å gi oss dybde.

Mangold har kvittet seg med unødig ballast ingen vil savne, som tilløpene til rasistiske troper i den første filmen. Han har også gjort Indy klok av skade. Det trenger han heldigvis ikke en digital palett for å oppnå.

Etter det innledende tilbakeblikket møter vi en Harrison Ford som omsider får spille sin egen alder. Og for et ansikt! I likhet med Clint Eastwoods herjede furer trosser Fords ansikt den digitale estetikken og fremstår som akkurat det han er, på godt og vondt: Et motvillig aldrende ikon som er blitt kastet inn i manesjen igjen.

Som vanlig er det en dings alle i filmen jakter på. Denne gangen den ene halvparten av den mytiske Antikythera, et slags astronomisk urverk som kan åpne for tidsreiser.

Indiana har den ene halvdelen, men vil helst at den får ligge i fred. Men hans guddatter Helena, spilt av Phoebe Waller Bridge («Fleabag»), tvinger ham ut av pensjonisttilværelsen. Hun stikker ikke bare av med dingsen, men forsøker å selge den på en auksjon i Tanger.

Det gir Mangold en unnskyldning for å gi oss tidenes forfølgelsesritt gjennom Tanger med små tuk-tuks. Det er en sekvens som varer i en evighet, og får selvsagt alle til å glemme hva de egentlig jakter på.

Før det har vi sett Indiana ri gjennom undergrunnen i New York på en galopperende hest. Året er 1969, noe som gir ham muligheten til å styre hesten gjennom både opptoget for Apollo-månelandingen og demonstrasjoner mot Vietnamkrigen.

Alle disse actionsekvensene, som tross alt er filmens hovedanliggende, er utført med presisjon og førsteklasses håndverk. Men noe mangler.

Kanskje er det den nesten barnslige fortellergleden Steven Spielberg viste i den første filmen? Det var bekymringsløs eskapisme som Spielberg hentet inspirasjon fra i sitt barndoms enkle 1950-tall. Kort sagt: det var noe fryktelig gammeldags som jeg strengt tatt ikke burde vedkjenne at jeg er svak for.

James Mangold råder over et milliardbudsjett og har hele tiden presset på seg om å eskalere og ikke minst innfri investorenes forventninger. Han har budsjett til å gi oss flere spektakulære sekvenser enn slike actionfilmer kunne gi oss i løpet av et helt år i 1981.

Nok en gang er det Waller Bridge som skal sprite opp en sliten maskulin merkevare (slik hun gjorde som manusforfatter på siste James Bond-filmen). Ford og filmen trenger henne. Men heller ikke hun har tid til å briljere med det hun kan best: avlevere replikker. Til det er handlingen for fartsfylt.

Dessuten er det Indy som er tilgodesett med de beste onelinerne. Men hun kommer sterkere frem nærmere slutten som er utformet som en gedigen nostalgitripp for fansen. Men da er det nesten for sent.