Gjennom fire filmer sørget Katniss Everdeen for revolusjon. Hun kastet Panems tyranniske president, Coriolanus Snow, ned fra tronen.
«Hunger Games»-filmene var en stor suksess. De var attpåtil riktig så gode. Det er dessverre ikke denne.
Men varemerket Hunger Games må leve videre. Regissør Francis Lawrence, som også sto bak Mockingjay Part 1 og 2, håper du vil vite hva som foregikk før despoten kom til makten.
Vil vi egentlig det? Tja ...
Fin sang
Vi treffer Snow som ung. Han blir spilt at briten Tom Blyth, som er et av filmens formildende trekk. Blyth er god som den unge mannen med en, hva skal vi si, ganske løs moral?
Snows familie hersket engang i Panem, men siden har det gått nedenom og hjem. Snow har ambisjoner og er villig til å gå over lik.
De dødelige spillene er i sin mer rustikke startfase. Dr. Volumnia Gaul, tolket av en overspillende og outrert Viola Davis, som har det mer moro enn publikum, har store planer for spillene. Hva skal til for å gjøre dem til en real seermagnet, mon tro?
Snow blir mentor for en av spilldeltagerne fra det 12. distriktet. Lucy Gray Baird (Rachel Zegler) kan ikke så mye mer enn å synge. Overlevelsessjansene er minimale. Zegler, kjent fra «West Side Story» (2021), er både søt og sjarmerende. Hun gjør blant annet en fin versjon av «The Hanging Tree».
Heller ikke Lucy får den dybden hun trenger for at vi skal engasjere oss i hennes skjebne. Dermed blir filmen en ganske så kjedelig affære.
Coriolanus Snow (Tom Blyth) får et godt øye til sin spilldeltager Lucy Gray (Rachel Zegler). Foto: Murray Close / Lionsgate
Drama? Musikal?
Selve spillsekvensen på liv og død er for så vidt actionfylt og underholdende nok. Snow utvikler selvsagt visse følelser for den vakre Lucy.
Men hva slags film vil «The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes» egentlig være?
Action? Drama? Musikal?
Den er litt av alt, men gjør ingen av delene spesielt bra. Til det er karakterene for dårlig uttegnet, motivasjonen mangler, og dialogen er ganske platt. Ta for eksempel denne: «Snow always lands on top.» Jøye meg!
Overfladisk
Det er for så vidt ingen dårlig idé å ha Snow i hovedrollen. Men et av problemene er at det er lagt altfor mye vekt på staffasjen rundt karakterene. De har glemt å gi dem noen form for dybde.
Med et strammere manus hadde filmskaperne hatt mulighet til å skape et mer dypfølt drama. Hvor mye ondskap er vi villig til å utsette andre for, for at vi selv skal overleve? Det kunne de laget en filosoferende tragedie om. De kunne ha loddet dypt ned i de mørkeste avgrunner av menneskesjelen og likevel skapt en kommersiell ungdomsfilm.
Det eneste filmen maktet å lodde dybden av, er min tålmodighet.
Ondskapen vinner
Tålmodigheten min var oppbrukt etter sånn cirka én time. Problemet? Det var fortsatt en time og 40 minutter igjen.
Filmen er med andre ord altfor lang. Historien er kaotisk med mange bikarakterer. Dem får du aldri et forhold til. Skal du rettferdiggjøre to timer og 40 minutter, må du ha noe å si.
Jeg aner ikke hva som er budskapet her, bortsett fra at det lønner seg å være et amoralsk menneske. Det stemmer nok, men det får jeg bekreftet hver gang jeg ser på nyhetene.
Dette er en film kun laget for å få klingende mynt i Hollywood-kassen. Om den lykkes, vil tiden vise.
