Håkan Hellström er høy på livet

Håkan Hellström springer ut på scenen og setter entusiastisk i gang sin headlinerposisjon. To låter inn, og dette er omtrent så mye energi som jeg har sett på festivalen. Musikerne gønner på, og Håkan selv er vanvittig tilstedeværende på scenen.

Dette er det vi ønsker oss på Øya, eller?

Etter åpningen, tar han seg tid til å takke oss for å være her. Vær så god, Håkan. Det skulle bare mangle.

«Den här gangen är det på riktigt» sprer diskodans utover publikum. God stemning destillert til enkle grep. Dette kan svenskene. Hovedpersonen hopper like godt over i «Dancing in the moonlight», for det kan han vel.

Når jeg en gang havner i midtlivskrisen, håper jeg det er med den energien her. Det er medrivende når Hellström bykser rundt og spiller låter publikum responderer så godt på. «Kom igen, Lena» er ren musikalsk heroin inn i årene til et allerede gira Øya.

«2 steg från paradise» holder stemningen oppe. Folk danser selv langt bak i tilskuermengden, mens det rutinerte bandet leverer. Det er hyggelig å høre på.

– Han bare synger med følelsene sine, sier en venninne fra en konkurrerende avis. Hun tar ikke feil. Jeg synes jo noen av låtene glir inn i hverandre rent musikalsk, som en smørje av Springsteen og Dylan fremført av en energisk svenske, men det funker også. Gode ting kan bare være gode.

Han klarer også å lure inn noen roligere låter, som «Du är den finaste jag vet» (tror den heter det, er det Åge-cover?). Her er piano og en noe overtydelig saksofon ingrediensene. Den går for øvrig inn i «Forever young». Artig greie.

– Håkan Hellström fant opp world music i Sverige, sier en annen venn. Godt mulig. Han har i hvert fall noen brede referanserammer her, med et tallrikt band.

Har du noen gang hatt lyst til å se en to timer lang episode av «Beat for beat»? Det er vibben jeg får her. Innslag av folkelige coverlåter og hardtslående hits går hånd i hånd og skaper en veldig likbar opplevelse.

Etter én time og et kvarter føler jeg at jeg kanskje har fått dosen min. Storslåtte låter, utført med entusiasme og omkranset av videoanimasjoner som mest fremstår som en feberdrøm av nittitallsestetikk.

Det er ekstremt fengende, men blir litt mye.

Men det funker jo også. «Tro och tvivel» klarer fremdeles å fange meg, etter å ha blitt utsatt for dette i halvannen time. Selv om denne også ender som et slags overenergisk Springsteen-cover. Det er tydelig at Hellström koser seg der oppe. Har jeg skrevet det allerede? Hvem vet. Verden er blitt en eneste lang saksofonsolo.

Vi får også et langt ekstranummer, noe som fører til at herr Hellström klokker inn på to timer alt i alt. Få Øya-artister kjører så lenge, og det er fristende å si at han ikke hadde trengt å gjøre det, heller. Men tilstedeværelsen hans bygger opp under det, i tillegg til en håndfull låter publikum tenner på.

«Lovsång» understreker troen han har på kjærligheten og fremtiden. Det er noe vi trenger nå, reflektert i responsen fra tilskuerne (selv om mange er på vei ut). Fyrverkeri underbygger budskapet, i tilfelle det ikke er tydelig nok. Så avslutter «Valborg», med hundrevis av mobillys i været i det regnet er tilbake på Øya.

Det er veldig fint, men jeg er fornøyd nå.