Denne stemmen kan ta henne langt

Det er kanskje ikke så lett å se for seg nå, men Øya startet i sin tid (1999) opp for å være en festival for de mindre kjente norske artistene. Et hjem for alle disse småstjernene og (rocke)talentene som aldri fikk spillerom hos de store (les Quart-festivalen).

24 år senere er Øya selv blant de største, men de mer ukjente talentene inviteres fortsatt med på festen. Som norsk-filippinske Hillari Alison Conlu (18). Onsdag på Vindfruen-scenen beviser hun definitivt hvorfor. Men er dessverre uheldig med et par andre ting.

«En blanding av soul og R&B på en herlig måte», skrev Aftenpostens anmelder om Hillaris debut-EP «How is Your Soul?» da den ble sluppet på forsommeren. Et varsel om at hennes musikk er som skapt for en tidlig festivalettermiddag, med andre ord.

Mykt, ikke for støyende, men likevel fascinerende nok.

Dessverre har hun en adskillig mer brautende artistkonkurrent gående i Sirkus-teltet noen hundre meter unna. Viagra Boys spiller opplagt potent, og lyden av de svenske rockerne blander seg inn i Hillari og hennes unge, sterke bands lydbilde på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt på Øyafestivalen tidligere.

Det er ikke noe hun kan noe for, selvfølgelig, men forstyrrelsen er likevel like irriterende som synd. Hillari serverer jo ganske mild musikk i grenselandet mellom neosoul og moderne R&B, musikk som krever noe av sine lyttere.

Det som faktisk kommer ut av hennes 40 minutter på Øya-scenen, er en stemme som overbeviser med sjelden kvalitet. I forkant av EP-slippet sa hun noe om at hun ikke bare synger låtene sine, men føler dem fra sjelen også.

Det er synlig og hørbart i fremføringene.

En gjestende Isah er med på å løfte forsiktige «Loyal» til noe mer enn hva de er på plate. Og når topplåtene «Desperate Soul» og «Fall into Place» kommer rett etter hverandre mot slutten, er det vanskelig å forstå at hun bare er 18 år.

Det oser levd liv av stemmen, melodiene og tekstene der.

«En kommende stjerne», skrev vi om Hillari i juni. Det er all grunn til å gjenta den påstanden nå i august, selv om det er noen opplagte mangler ved hennes Øya-debut onsdag ettermiddag.

Mest av alt handler det om at hun pr. nå har for få låter som virkelig griper hardt. Det er rett og slett en jobb som må gjøres på veien videre. Skrive disse neosoul-låtene som kan stikke seg ut.

Og så ses vi igjen på en større Øya-scene om noen år.