Ultravoldelig såpeopera fra verdensrommet

For snart ti år siden annonserte Amblin Television at det populære dataspillet «Halo» skulle bli TV-serie. Med navnet Amblin var også Steven Spielberg, mesterregissøren som kan gjøre filmgull av hvithaier og romvesen så vel som andre verdenskrig og arkeologer, med på kjøpet.

Det tok ni år og et klassisk produksjonskaos for å få den elskede historien om Master Chief til skjermene våre. Steven Spielberg er kreditert som utøvende produsenter. Han har beveget seg lite på den kronglete kunstneriske stien serien har gått. Det ferdige resultat er slettes ikke usjarmerende, men hva vi nå har fått servert er noe uklart etter to episoder.

Ivrige gamere kjenner «Halo». For alle andre: spillet ble lansert i 2001. Siden da har det vært en massiv suksess. Sjangeren er en såkalt FPS. First Person Shooter. Det betyr at du farter rundt i verdensrommet og skyter for å løse oppdrag. Hovedpersonen og helten er Master Chief. Han er en supersoldat skapt for å krige mot The Covenant. De er en allianse av teokratiske romvesener.

I tilfelle du skulle være i tvil, så snakker vi om science fiction. Militær science fiction, for å være presis. Hele poenget med «Halo» er krig, motstandskamp og allianser.

Alt dette presenteres i seriens åpningssekvens. En landsby bebodd av motstandskrigere får uventet besøk. De tror det er menneskefiendene i United Nations Space Command. Snart ser vi at det er romvesener som dundrer inn med mystiske våpen. De dreper alt de ser. Menn, kvinner og barn blir massakrert av de skrikende gigantene.

Brått kommer et skip med elitesoldater og hjelper dem. Til slutt står to personer igjen på den golde slagmarken. Spartan-elitesoldat Master Chief og den opprørske jenta Kwan Ha Boo. Master Chief nekter å følge ordren om å drepe Kwan. Duoen rømmer. Eventyret kan begynne.

Filmatisering av dataspill er utfordrende. Man skal tilfredsstille kravstore gamere. Samtidig må et bredt publikum få sitt. Det hele bør også se så spektakulært og innbydende ut at strømmetjenesten sikrer seg ny flyt av abonnenter. Det sier sitt om ambisjonsnivået at traileren for «Halo» ble vist i sluttspillet før Super Bowl tidligere i år.

«Halo» bruker sine første minutter på fortelle galaksen at den er basert på et spill. Karakterenes bevegelser minner mer om Xbox-fest enn moderne spesialeffekter. Kamera zoomer og vandrer som om seerne selv kontrollerer skuespillerne. Glorete naturbilder ser først rare ut, før de gir rom for de overtydelige fargene man får fra spillarkitekter.

Det er fengende, litt komisk og ekstremt voldelig. Blodet spruter. Man mister tellingen på likene som ligger strødd. Stressede romvesener hviner av smerte når de skjæres opp med sylskarp laser.

Etter hvert trer serien bort fra FPS-vinkelen, og prøver seg på litt av hvert. Det storpolitiske spillet i galaksen brettes ut med The Covenant og United Nations Space Command. Den ansiktsløse, Robocop-lignende Master Chief tar av hjelmen. Han viser frem sitt alvorstyngede, nesten sørgelige soldatansikt. Her skjønner vi også fort at «Halo» skal etablere nærhet og menneskelighet. Folket skal nås.

Dermed blir «Halo» også en slags såpeopera i rommet. Allianser utfordres. Svik utføres. Oppdrag igangsettes. Sagaen får konturene av «Star Trek»-fortellingene vi kjenner fra «Deep Space Nine» og andre spin-off-serier, hvor hver episode får sitt eget lille eventyr under sesongparaplyen. Det er slettes ikke en dum utvikling, men det forvirrer garantert både fans og nysgjerrige.

For hva er «Halo»? Først virker det som «Dune» uten Hans Zimmer-musikk og sandstorm. Så får vi rebellene i filmen «Demolition man» uten toaletthumoren. Av og til ser serien mot «Foundation», men uten det storslagne alvoret. Det hele pakkes inn i noen kulisser som kostymeansvarlig på «Hitchhikers guide to the galaxy» mente ble for tullete.

Science fiction som ser billig ut, kan dog ha sin sjarm. Jeg ser ikke bort fra at «Halo» på sikt kan bli en gøyal berg-og-dal-bane av kitsch, ultravold og intergalaktisk politikk. Mye spinnes rundt Pablo Schreiber i en overraskende fin hovedrolle. Han er kjent som Pornstache fra «Orange is the new black» og Nick Sobotka i «The Wire».

Etter to episoder er det dessverre vanskelig å få øye på hva serien vil. Mest av alt virker det som de ti årene med kaos, diskusjon og krangel om hva serien skal være er blitt brakt inn på skjermen.

Det føles ikke så lenge siden Nokia var Finlands oljeeventyr. Da giganten kollapset, måtte de finne på noe nytt. Mobilspillet Angry Birds reddet finnene! Det enkle, repetitive spillet overrasket videre da det inspirerte to morsomme spillefilmer. Spesielt «The Angry Birds movie 2» er frekt som «The Simpsons», lekent som Disney og fengende som Pixar.

Historien om helten Red som beskytter fugleøynene mot grisefiendene samtidig som han blir sendt på speed dating, er en av senere års festligste animasjonsfilmer. La oss håpe ikke finnene er så opptatt med å lage mobilspill at de ikke rekker å lage flere oppfølgere.

Det elektriske pinnsvinet Sonic brukte enda lengre tid enn «Halo» fra konsoll til drama. Gamle fans av den japanske legenden Sonic the Hedgehog var ikke fornøyd med filmatiseringen. Småbarnsforeldre og 7-åringer over hele kloden lot seg derimot sjarmere. Til slutt fikk vi se hen som rømling til jorden, etter å ha blitt jaget bort fra planeten sin et annet sted i solsystemet. Sonic blir venn med politimannen Tom, og det trengs når Jim Carrey tar rollen som onde Eggman.

Actionscenene er artige. Humoren er presis og lettbent. Sonic lager akkurat nok kaos til at han er opprører og redningsmann. Flere generasjoner kan humre med og glede seg til oppfølgeren kommer på kino i april. En tredje film er også planlagt.