Trenger du et stamsted? Se til Albertine på St. Hanshaugen.

– Åh, er det sant? Jeg har lett etter et sånt sted lenge. Det ser liksom ikke så bra ut fra utsiden, sier en av naboene mine.

Hun er på jakt etter et nedpå sted for middag på St. Hanshaugen. Restaurant Schrøder er gammelmodig – stamstedet til Harry Hole. Hun synes ikke Smalhans har bra nok mat (de fikk 4 av Vink tidligere i år). Kolonialen er knallbra, men en prisklasse opp.

Spis meze på Albertine neste gang! Ikke alt er like godt, men bestiller du de riktige rettene, blir du strålende fornøyd til og betaler en god pris. Og servicen er akkurat så god som du håper.

Albertine ble nominert til Oslos beste nabolagsrestaurant av Aftenpostens lesere i 2021. Det tar ikke lang tid før jeg forstår appellen.

Fra utsiden ser det ut som en pub, slik det også var en gang i tiden. På innsiden er det billig pusset opp og langt fra stilig, men rent og trivelig.

Restaurantens medeier, Serdal Gelir, har kommet med menyer og levert iskald øl. Det er siste varme høstdag i den bilfrie gågaten Hallings gate. Venner, par og små familier slår seg ned på uteserveringen. Solen skinner på en eldre gjeng som lirer av seg fakta om lokalhistorie og geografi.

– Vet du hvilket vassdrag som har høyest vannføring i Norge?

Vi bestiller meze-meny med kjøtt til 369 kroner. Vegetar koster 30 kroner mindre. Dette er en billig meze-meny i Oslo. Du kan også kjøpe enkeltretter.

Raskt ankommer første servering med en haug fristende småretter. To svære pitabrød kommer rett fra ovnen og har puffet seg opp som puter. De har deilig stekeskorpe og er myke inni.

Vi bryter brød og tar fatt på to dipper som er så gode at vi må spørre hvordan de lager dem.

Tzatzikien er laget uten salt, med feta og yoghurt, forteller Gelir. Han er lavmælt, varm og genuin.

Den andre dippen heter borani og er laget på armensk oppskrift. Yoghurt, spinat, hvitløk og urter. Selv er Gelir opprinnelig fra Tyrkia og forteller engasjert om ulike meze-tradisjoner i regionen.

Vi får også Muhammara, en paprikadip som stammer fra Syria. Den er søt og god, men litt for mildt krydret.

Hummusen her smaker mer tydelig av tahini (en paste av sesamfrø) enn jeg vanligvis får. Den nøttaktige og litt beske smaken får et hakk for mye plass.

Kjøkkenet kunne fint droppet aioli i dette selskapet, som ikke er særlig spennende og ikke typisk meze.

En frisk bønnesalat med løk, persille og granateple er imidlertid en stor opptur. Retten kalles piyaz. Opptur er også knallgode oliven – søte og bitre.

Da andre servering ankommer (i 17-tiden), har uteserveringen fylt seg helt opp. Men Gelir rekker over alt med upåklagelig timing.

Smakte det godt? En til øl? Ja og ja! Her flyter det virkelig bra.

På bordet har vi nå fått varmrettene og kaster oss over falafeler, men vi burde ha startet med stekt halloumi. Den er seig fem minutter etterpå (slik den alltid blir om den ikke spises med en eneste gang).

Falafelene er imidlertid blant de beste jeg har smakt i Oslo. Myke og grønne av urter på innsiden. Helt sprø og mørke fra friteringen på utsiden. Jeg har kjøpt dem på farta ved to anledninger siden dette besøket.

Knallbra er også den tyrkiske sucuk-pølsen. Pølsetypen er ganske tørr i konsistensen og har fremtredende peppersmak.

Vi er mer usikre på de panerte aubergineskivene. De kommer med en altfor søt tomatsaus. Helheten er også litt for salt.

Sausen koker hele dagen, forteller Gelir. Det gjør den veldig smaksrik, men den må smakes til med syre (eller mindre sukker om det er det som er brukt).

Den samme sausen kommer til kjøttbollen kofte, som er av god kvalitet, men gjerne kunne vært mer krydret. I tillegg får vi en curry: ram chicken tikka. Den er saftig og fin, men også denne sausen mangler krydderdybde.

Ved en senere anledning er jeg tilbake for å teste en lunsj eller middagsrett. Det blir lammekoteletter.

De er dessverre et hakk for mye stekt. Jeg får stykker fra en del av lammesadelen med mye ben og brusk. Med en frisk salat og ålreite, friterte poteter til, blir det en grei helhet. Her er rikelig med hvitløkssmør, men smakene fra Midtøsten trer ikke godt nok frem.

Likevel skal jeg garantert tilbake til Albertine. Med gode priser og flere retter jeg virkelig har lyst på, er de et stamsted verdig.