Winding Refns nye serie er en bisarr og makaber hevnhistorie

Er det scandi noir? Thriller? Science fiction?

Det er sannelig ikke godt å si. Nicolas Winding Refns nye serie utfordrer serieformatet og publikum. «Copenhagen Cowboys» vil vekke både avsky og beundring.

Serien åpner med bilder fra en industriell grisefarm. Dyrene står tett i tett, ruller i møkk og skriker. Bildet klipper til en mann som kveler en ung kvinne. Hennes dødsralling går i ett med grisenes hyling. Det er liten tvil om at vi befinner oss i Winding Refns makabre univers.

Det hører med til historien at dyrevernsorganisasjonen PETA politianmeldte produksjonen. En gris ble visstnok drept for en bestemt scene. Drapet er ikke med i det endelige produktet. Refn elsker å provosere. Det gjør han fra første scene.

Det går en rød tråd fra gjennombruddsfilmen «Pusher» (1996) via «Drive» (2011), «Only God Forgives» (2013) og serien «Too Old to Die Young» (2019). Det handler om kriminalitet, gjenger, neonlys, hevn og machomenn. Voldsspiralen fortsetter i «Copenhagen Cowboys».

Fra å ha hatt fokus på barske menn har Refn etter hvert endret retning. I «The Neon Demon» blandet han kannibalisme med motebransjen. I «Too Old to Die Young» tar Yaritza sin blodige hevn over menn.

I «Copenhagen Cowboys» følger vi den eteriske Mius reise ned i mørket. Hun ser sart og sårbar ut, men bak det ytre skjuler det seg mye mer. Miu spilles av den fabelaktige Angela Bundalovic.

Når vi først treffer Miu, introduseres hun som en person som bringer lykke. En voksen kvinner som ønsker å bli gravid, har betalt for Mius evner. «Før i tiden hadde du blitt brent på bålet», sier hun til Miu.

Miu bringer ikke kvinnen så mye lykke, men blir en forsvarer for seriens mange kvinneskjebner. Fra sexslavene til en østeuropeisk gangster til Mor Hulda (Li II Zhang), som kontrolleres av en kinesisk mafiasjef. I dette universet er kvinner en vare som skal selges på et marked.

Et sted dypt nede i «Copenhagen Cowboys» ligger det en tradisjonell hevnhistorie, men i Refns hender er ingenting enkelt. «Jeg ble kidnappet av aliens da jeg var syv», sier Miu i en scene.

Det er et av mange elementer som bringer serien over i det overnaturlige. Hva er egentlig Miu?

Serien bryter med logikken til en tradisjonell fortelling. Drømmespråket trer frem i lekre og maleriske tablåer i svart, rødt, lilla og blått. Marerittet er akkompagnert av en voldsom og dominerende synthmusikk.

Den mystiske Miu er vårt holdepunkt gjennom de seks episodene. Nye personer introduseres fortløpende for så å forsvinner igjen. Psykologisk dybde er ikke i fokus. Historien fører henne i fanget på gangstere og narkoselgere. I utkanten figurerer en skog og et stort gods. Her bor en adelsfamilie som dyrker perversiteter. Vi får høre at de har dyrket det onde i generasjoner.

Hva vil Nicolas Winding Refn egentlig fortelle? Jeg skal være ærlig og svare: Sannelig om jeg vet!

Historien er som den intense drømmen du bare husker bruddstykker av, men som etterlater en intens følelse av ubehag.

Mange før meg har sammenlignet Refns stil med David Lynch på hans mest infernalsk absurde. Det er fortsatt ingen dum sammenligning. Én ting er sikkert, skal du få fullt utbytte av «Copenhagen Cowboys», må du legge forventningene om et tradisjonelt narrativ til side.

I stedet får du en marerittaktig tour de force inn i en voldelig og makaber underverden hvor grådighet råder. Kamera panorerer ofte rundt og rundt i rommene Miu befinner seg i. Effekten brukes så mye at man til slutt blir matt. Likevel er det vanskelig ikke å bli forført av de utsøkte detaljene. Hver scene er som et maleri hvor målet er å bygge en stemning eller en følelse.

Er det pretensiøst? Uten tvil, men Refn redder seg inn med mye svart humor. Serien er til tross for sitt dystre tema forbausende morsom. Hans forrige serie var til tider en tålmodighetsprøve. Denne er lettere å forholde seg til. «Copenhagen Cowboys» underholder og fascinerer, men kommer nok til å dele publikum i elsk eller hat.

Med en slutt som sendte mine tanker til Bonnie Tylers selvlysende øyne i «Total Eclipse of the Heart», synes jeg nesten synd på de av Netflix' seere som snubler over serien uten forkunnskap om regissøren. Mius reise er ikke for alle.

Jeg må innrømme at jeg elsket Mius hevnhistorie. Jeg liker også Refns kompromissløse galskap. Med maksimalistisk bruk av sterke farger og filmatiske virkemidler er det en serie som stimulerer sansene mer enn det analytiske.

«Copenhagen Cowboys» er egentlig et mirakel i algoritmens tidsalder. Jeg vet ikke helt hva sjefene i Netflix egentlig takket ja til. Kanskje besto innsalget av buzzord som scandi noir, thriller, hevnende heltinne? Serien er alt det, samtidig er den bisarr og noe helt annet. Mitt råd er: Se, bli fascinert, men ikke prøv å forstå alt.