Cici Osteria har tiramisuen vi har savnet i Oslo

Det er ikke ofte kvaliteten svinger fra topp til nedre sjikt av karakterskalaen på ett og samme sted. Det gjorde den hos italienske Cici Osteria.

Måltidet begynner dårlig med en ordentlig kjip caprese – tomatsalat med mozzarella.

«Caprese di bufala med de beste tomatene», lover menyen. Vågalt løfte utenfor tomatsesong, tenker jeg. Og får rett. De gule cherrytomatene er smakløse og slappe i fisken. Enda verre: De er iskalde. Det samme er osten.

Heller ikke menyens nystekte brød imponerer. Selve brødet er ålreit – en liten minipizza med smeltet ost. Men «aiolien» er en flytende hvitløkssaus – ikke aioli.

Hadde kvelden fortsatt slik, hadde jeg nok anbefalt deg å styre unna. Men kvelden hos Cici Osteria bød også på overraskelser.

Cici Osteria ligger midt i sentrum, i en sidegate til Karl Johans gate – bare et steinkast fra Oslo domkirke. Snart åpner de også en ny filial på Grønland.

Restauranten holder åpent til både lunsj og middag. Menyen er liten, med fire pastaretter og syv pizzaer. På dagtid får du også god focaccia til 89 kroner. Vinkartet er lite og italiensk, med tre hvite og tre røde til cirka tre ganger polpris.

Vi er nødt til å snakke om lokalet. Restauranten ligger bokstavelig talt inne på Høyskolen Kristiania. Det er ikke nødvendigvis et problem, for glassvegger og gardiner skiller restauranten fra skolens inngangsparti.

Men: Gardinene er ikke trukket for. Grelt høyskole-taklys strømmer inn i restauranten, og vi har panoramautsikt over alle som kommer og går. Blir du tissetrengt, må du hente nøkkelkort og bruke toalettene i skolens inngangsparti.

Det er gjort et halvhjertet forsøk på å gjøre det stilig i restauranten. Et oliventre i plast troner midt i rommet og gir oss litt Olivia-vibber. Ut av høyttalerne strømmer masete italiensk og spansk pop.

Også servicen er middelmådig. Servitørene er blide og til stede, men virker lite oppdatert på egen meny. Hvert spørsmål møtes med nervøs latter og må sjekkes med kjøkkenet.

Heldigvis er hovedrettene bedre enn forrettene. Særlig pizzabunnene er knallbra. Ekstremt luftige og smakfulle skorper. Dette kan de! Vi tester tre pizzaer:

– Blant de beste pizzabunnene i byen. Helt klart, erklærer venninnen min.

Men: Alle pizzaene har samme problem. Nesten halve pizzaen består av skorpe. Og smakene i fyllet sitter ikke helt.

Porchetta-pizzaen smaker lite. «CiiiiCiiii» har god vodkasaus, spicy nduja og søt honning, men når ikke helt opp på nivå med nduja-pizzaene til steder som Vesuvio og Skovveien 15.

Cacio e pepe-pizzaen er fettete og deilig, men smaker litt svidd i bunnen.

Pastarettene er ikke så verst. Pastaen er fint kokt med god tygg. Men kremet pistasjpasta smaker lite pistasj, mest pesto, og blir litt tam.

«Linguine di manzo», pasta med «grisete tomatsaus og biff», kommer ikke med linguini (som er lang, tynn og flat), men med rigatoni (som er rørformet pasta). Den raguaktige sausen er riktignok smaksrik og full av møre kjøttbiter.

Tid for dessert. Tiramisuen kommer i plastbeger, og forventningene er lave.

Men foran oss står en tiramisu i sin reneste og mest perfekte form. Oslo er full av tiramisuer med tørre kjeks. I overkant kreative sjokoladepåfunn. Tynn, sausete krem.

Denne tiramisuen har kraftig kaffe- og likørsmak, fyldig og passe søt krem. Raust kakaodryss. Den beste tiramisuen jeg har fått servert i Oslo.

Cici Osteria er altså et sted der du må velge rettene dine med omhu. Og kanskje ikke tilbringe en helaften. Men er du pasta-, pizza- eller tiramisu-fysen i farten, er det vel verdt en tur innom. Foccaciaene er også rimelige og helt ålreite for en kjapp lunsj.