Zendaya fester grepet i «Challengers»

Hvordan skape medrivende drama av motstandere som slår ball over et nett? De fleste har løst det ved å klippe rundt spillet og ballen. Den italienske regissøren Luca Guadagnino gjør det motsatte.

Han gir ballen og spillet en visuell utforming jeg aldri har sett i noen film om tennis, knapt noen annen idrettsgren. Ja, det går så langt at han etter hvert lar ballen få et eget perspektiv. Da er vi alle blitt så varme i trøyen, at grepet oppleves som en naturlig konklusjon på et drama vi aldri helt vet hvor vil ende.

Vi bare vet at vi ikke kan få nok av Zendaya, Mike Faist og Josh O’Connor. De utgjør et klassisk trekantforhold som er vårens mest underholdende romanse.

De er alle lovende tennistalenter. I ung alder inngår de romantiske og profesjonelle allianser som i løpet av 13 år vil skifte på uventede måter.

Tash (Zendaya) er et eksplosivt talent. Hun har allerede et navn da de møtes første gangen. De nære vennene og treningspartnerne Patrick (O’Connor) og Art (Faist) faller pladask for den viljesterke jenta. Og hun morer seg, i starten, over hvor sammensveiset de to er – men like fullt lette å manipulere.

I en scene, som allerede er en av sesongens mest omtalte, blir maktforholdet i trekanten effektivt gjort rede for på sengekanten. Det er vittig og lekent utført, langt unna de anstrengte sexskildringene som preger så mange samtidsfilmer.

Tash tar omsider sitt valg. Hun synes den mer fargerike Patrick er gøyest å leke med, men så inntreffer et av filmens mange vendepunkter. Det ender med at Tash støter Patrick fra seg og går inn i en krise.

Denne gangen er det Art som får lov til å være ved hennes side. Karrieren er over for Tash sin del, men Art foreslår en ny allianse: Hva om hun blir hans trener? Og det er nettopp der denne filmen starter – da Art ved Tash sin hjelp er blitt en av profilene i amerikansk tennis. De er 13 år eldre og har fått et barn. Men Art begynner å miste gnisten. Han taper en rekke matcher.

Tash melder ham derfor på en turnering for uetablerte talenter. Hvem dukker opp der, om ikke selveste Patrick. Han er også eldre, men blakkere og ikke så lite desperat. Gjenforeningen fremkaller minner som passer dårlig som oppvarming før en turnering. Gjenoppstår romansen?

Jeg kan ikke huske sist gang jeg så en like underholdende og smart avart av den romantiske komedien. Noen vil mene den er for mørk til å kategoriseres som komedie. Dem om det. Jeg lo godt av det vittige manuset av Justin Kuritzkes som regissør Guadagnino gjør maksimalt ut av med sin lekne og noen ganger helt ville regi.

De mest spektakulære gnistene oppstår i møtet mellom tre begavede skuespillere som på hver sin måte viser at talentene deres omfatter så mye mer enn vi har sett før.

Dette er Zendayas endelige overgang til de voksnes rekker og forvandling til en fullverdig diva. Det oser nesten gammeldags klassisk glamour av hennes kompromissløse fremtoning. Hun har ikke bare hovedrollen og står oppført som produsent – hun eier denne filmen på så mange måter.

Guadagnino greier ikke å skjule sin begeistring for ansiktet hennes, og fotograf Sayombhu Mukdeeprom kommer så nær det er mulig. Også O’Connor og Faist nyter godt av det kjærlige kameraet, men er ikke drapert inn i den samme glamouren. Særlig Faist, som noen vil huske fra Spielbergs «West Side Story», har en mer krevende og underspilt rollefigur.

Guadagnino, som ga oss Oscar-vinneren «Call Me by Your Name», slipper seg her virkelig løs. Slutten er i overkant ellevill, men den hører med til de små ertende homoerotiske vinkene han er kjent for.