Serveringsidioti på Sumo

– Jeg har hentet take away fra Sumo tidligere, men ikke spist hos dem. De har jo avdelinger i både Bergen, Stavanger, Jessheim, Storo og nå i Bjørvika, sier spisefølget. Med utsikt mot Sørenga og Munch har deres siste tilskudd en flott plassering.

Det er litt småkjølig denne kvelden, så vi setter oss inne i den l-formede restauranten. Der er det ulike avdelinger, chambre séparée og et tatamirom med nedsenket bord.

Flesteparten av gjestene er mellom 20 og 30 år. Menyen inneholder det meste. Her skal alle finne noe de liker. Du kan velge både bao buns, makiruller i utallige varianter og hovedretter fra ulike deler av Asia.

Hos Sumo bruker du QR-kode når du skal bestille mat og drikke. Det hyggelige serviceelementet er stort sett borte, og vi må trykke et utall ganger på menyen. «Beklager, ordren din er ikke blitt behandlet. Vennligst vent litt». Til slutt får vi bestilt både mat og drikke, men her går ikke ting raskt.

Vi er flere ute og spiser sammen og starter med å dele en flaske champagne. Henriot Blanc de Blancs er kun ganget med to av vinmonopolpris og er en frisk og mineralsk musserende.

Kveldens morsomste innslag er på toalettet. Maten lar vente på seg, så da er det fint å sjekke fasilitetene. På veggen bak toalettet er det et stort bilde av grønn sjø og bølger, mens det svømmer fisk under beina dine. Legg til litt behagelig sjøskvulp på anlegget, så kan du drømme deg langt bort.

Man kunne like godt sovnet på toalettet, for maten er det ingen spor av. Vi har bestilt både bao buns, ulike makiruller og flere forskjellige hovedretter.

Det er gått over en time da første servitør kommer med mat. Hovedrettene.

– Skal vi ikke få buns eller makiruller først? spør spisefølget.

Servitøren ser rundt seg, venter litt, spør hva annet vi har bestilt, før han setter hovedrettene på bordet.

– Har dere bestilt makiruller og buns som forrett? Eller nei, det kan man ikke gjøre i appen, forteller servitøren. Samtidig har det kommet både makiruller og bao buns på bordet. Det er bare å bestemme seg for hva som ikke skal bli kaldt. Her er ingen beklagelse eller tilbud om å lage noe av maten på nytt.

Vi starter like godt med hovedrettene. Aller best er shigeki steak. Det er vanskelig å spise 180 gram indrefilet med pinner, men vi får utdelt bestikk etter hvert.

Kjøttet er mørt og velsmakende med en mild kantonesisk saus. Asian style grønnsaker viser seg å være brokkoli, rødløk og squash. Greit, men ikke spesielt spennende. Store mengder rødløk kunne de byttet ut med pak choi eller noe annet, men det er jo billig med rødløk. 349 kroner er derimot ikke billig for retten.

NYC Orange chicken er ikke like god. Hovedretten til 259 kroner smaker stort sett bare appelsin, og kyllingen er hakket for tørr. Det er godt med cashewnøtter til, og jasminrisen metter bra.

Det samme gjentar seg i rød curry. Sausen er nokså sterk, og grønnsakene er fint tilberedt. Dessverre er kyllingen varmebehandlet for lenge.

– Er restauranten for stor? Våre makiruller ble stående lenge etter at de var ferdige, og det gjelder for flere gjester ser jeg, sier spisefølget.

Vi sitter nær kjøkkenet, men alt går ikke på skinner denne kvelden. Makirullene bærer preg av å ha stått en stund. Frityren er ikke like sprø, og bitene er kalde.

Best ut kommer tiger sake, fritert scampi med flambert laks på toppen. Her kjenner du både laksen og scampismaken. Det er godt med en syrlig, ikke så påtrengende, saus til og fint med babyspinat på toppen.

Noe av problemet til Sumo er at makirullene har så mye stæsj på seg. Er du glad i klassiske biter og vil kjenne smaken av krabbe, tunfisk, kamskjell eller and, er ikke dette plassen for deg. Her dynges det på med kremost, søtlig teriyakisaus, sriracha, wasabimajones, sumomajones, honningmajones og chilimajones.

Bitene føles saftigere med så mye sauser på seg, men mange av smakene blir borte. Ikke rart de kaller noen av dem «Beyond fashion». Våre biter frityrstekte scampi er med Philadelphia-ost, japansk majones, spicy majones og teriyakisaus. Det smaker kun søtt og kremete.

Mange sushirestauranter har hatt and inni makirullene i flere år, men få får det bra til. Anden er som regel for tørr. Det samme gjelder for Sumo. Peking duck-varianten smaker noe majones og masse av den søte hoisinsausen, men restauranten skal ha skryt for at bitene ser lekre og forseggjorte ut.

Til slutt spiser vi bao bunsene som er midt på treet. Det skyldes nok mye at varmen er borte. Sticky pork kommer best ut og er nokså saftig og god, mens satayvariantene burde hatt mer smak og hakket saftigere kylling.

– Hjelpeløs service, brukbare hovedretter og noe bra maki, men jeg liker stedet bedre enn maten, avslutter spisefølget.