Dette er ikke horror for pyser

– Når er det nok? Når får du nok penger?

Spørsmålet kommer fra statsadvokat Auguste Dupin.

– Et idiotisk spørsmål. Det blir aldri nok, svarer Roderick Usher.

Velkommen til en skrekkhistorie som graver dypt og som er skummel på mange plan.

Mike Flanagan skremte nesten livet av meg med «The Haunting of Hill House». Serien var en spøkelseshistorie, men også et drama om traumer og sorg.

Det var en potent miks. I sin nye serie henter han inspirasjon fra Edgar Allan Poes (1809–1849) tekster. Serien er alarmerende aktuell.

«The Fall of the House of Usher» beveger seg inn i et rent horrorlandskap med morbide, ekle og til tider ekstreme splatter-effekter. Noen scener er redselsfulle. Flanagan lager ikke horror for pyser.

Serien bærer tittelen til en av Poes kjente fortellinger, men bruker hele hans forfatterskap. I Poes gotiske univers sitter Roderick Usher og forteller familiehistorien til sin barndomsvenn.

Denne samtalen er også seriens rammefortelling. Usher tilstår sine synder til sin livslange nemesis, advokat Dupin.

Tittelen på episodene er hentet fra Poes fortellinger: fra «The Murders in the Rue Morgue» til «The Pit and the Pendulum». Det siteres direkte fra flere av hans dikt, blant andre «Annabel Lee». Ikke overraskende dukker det også opp en ravn. Noe av dialogen kan dermed oppfattes som svulstig og arkaisk.

Allerede i åpningsscenen får vi vite at Ushers seks barn alle er omkommet på mystisk vis. Hver arvings liv og brutale endelikt får sin dedikerte episode. Vi blir vitne til mange groteske scener, men Flanagan bruker ikke ekstreme virkemidler kun for å skremme.

Han vil fortelle en historie om menneskets iboende grådighet. I likhet med «Succession», er omtrent alle vi møter råtne og helt ufordragelige.

«We are like royalty». «Let the next generation foot the bill». De rike er hevet over oss vanlig dødelige og lever etter egne lover og regler – eller mangel på sådanne.

Vårt samfunn dyrker de superrike som om de var superhelter. Lar vi dem slippe unna med det meste, fordi vi ønsker å være en del av eliten? Uansett, Flanagan har laget et utrolig fascinerende og ekstremt usympatisk portrett av rikdommens stygge ansikt.

Søskenparet Roderick og Madeline Usher har bygd sin formue på smertestillende piller. Det skal ikke mye fantasi til for å dra en parallell til Purdue Pharma, Sackler-familien og den pågående opioid-krisen.

Forskjellene mellom fattig og rik øker i vårt pengegriske samfunn. Vi regner lykke i materielle verdier som dyre biler, smykker og luksusvesker. Eliten virker mest opptatt av å kare til seg mer enn å redde verden. I kjølvannet av ekstrem rikdom, ligger de døde. Serien speiler et raseri som ulmer under overflaten.

Flanagans serie er et stormfullt, men av og til overtydelig innlegg i debatten. Hvor rik er det et poeng å bli? Du får det ikke med deg, og vi skal alle dø. I likhet med «Succession» gir det ham en unik mulighet til å fråtse i lekre detaljer.

Sammen med produksjonsdesigner Laurin Kelsey og kostymedesigner Terry Anderson tar de estetikken ut i det nesten parodiske. Hver av de seks barna har sin egen «riking-stil». Vi får en detaljert utforskning av luksus som går fra Camilles futuristiske modernisme til Tamerlanes klassiske eleganse – en livsstil de fleste av oss bare kan drømme om.

På overflaten handler serien om arvinger som må kjempe om makt og farens oppmerksomhet, men det ligger noe overnaturlige i bunn. Du får et par hoppe-i-stolen-øyeblikk, men i likhet med hans andre serier er grøssene mer subtile enn som så.

Også her viser Flanagan at han er en mester i bruk av fargespill. Hans lek med lys og skygge er mesterlig. Michael Fimognaris vakre bilder er nesten overdrevne i sine utsøkte detaljer. Kontrastene mellom styrerommets kjølige eleganse, via de herskapelige palassene, til den falleferdige ruinen hvor historien blir fortalt, er med på å bygge en besettende stemning du sent vil glemme.

I løpet av de åtte episodene møter vi også en rekke kjenninger fra Flanagans tidligere serier og filmer.

Carla Gugino som her spiller den mystiske Verna, har vi sett i alle hans grøssende serier for voksne. Det samme gjelder Kate Siegel. Samtlige skuespillere i serien gjør en formidabel innsats, og Bruce Greenwood gir et intenst portrett av grådighet.

Et nytt ansikt i Flanagan-universet er den fabelaktige Mary McDonnell. Hennes tolkning av Madeline Usher fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forståelsesfull og vennlig i det ene øyeblikket før hun dolker deg i ryggen i det neste.

«The Fall of the House of Usher» leker fritt med horrorsjangerens konvensjoner. Det stemningsfulle og avskyelige går hånd i hånd, støttet av musikken til The Newton Brothers.

Og er det mulig å bruke «Wicked Game» og «Total Eclipse of the Heart» uten å fremstå som en vandrende klisjé? Jo da, det er mulig.

Flanagan imponerer meg nok en gang. Serien er rystende, makaber og svært besnærende.