Keira Knightley bryter med sukkersøtt image i god thriller

Orker vi enda en film om «kveleren fra Boston»? Da den første kom i 1968 med Tony Curtis i hovedrollen som seriemorder, ble vi servert så mye spekulasjon at en god del av det for lengst er tilbakevist.

Heldigvis har forfatter og regissør Matt Ruskin, som selv er fra Boston, en helt annen tilnærming.

Han skyver seriemorderen i bakgrunnen og lar isteden to kvinnelige krimreportere være drivende i handlingen. Dermed handler filmen like mye om datidens sexisme og uholdbare politimetoder som om hvem som egentlig sto bak mordene på 13 kvinner i perioden 1962–64.

Det er fortsatt uklart hvem som sto bak. Den dømte Albert DeSalvo er knyttet til ett av mordene, muligens flere. Men konklusjonen på denne filmen er noe langt mer overbevisende og interessant. Det var etter alt å dømme flere mordere, og de ble ansporet av hverandre.

Resultatet er et oppgjør med en kvinnefiendtlig kultur – særlig innen politiet – som bidro til at mordene aldri ble etterforsket og behandlet i rettssystemet på en tilfredsstillende måte.

Keira Knightley tolker journalistlegenden Loretta McLaughlin som målbevisst og temperamentsfull. Hun tvinger seg på krimdesken i Record American ved å tilby seg å jobbe uten honorar i starten, med en skeptisk redaktør som i starten motarbeider henne.

Da hun møter veggen, får hun hjelp av den mer durkdrevne krimreporteren Jean Cole (Carrie Coon). Hun har lært seg å håndtere fiendtlige menn og de rigide strukturene som omgir enhver kvinne som ønsker forandring. De avdekker hvordan politiet har skuslet bort mange spor, ved å ignorere funn i andre delstater og ikke ta tidlige funn på alvor.

Fremfor alt tok de ikke kvinnene og deres historier på alvor. De var «nobodys», som Lorettas redaktør kaller dem, fordi de var helt alminnelige kvinner som ikke hadde stukket seg ut. Loretta og Jean lytter til kvinnene som kjente ofrene, og får dem til å åpne seg på måter som var umulig overfor mannlige politimenn og journalister. Slik skapte de pressehistorie og banet veien for den oppvasken som måtte komme.

Ruskin forteller en historie som er «inspirert av en sann hendelse». Sammen med skuespillerne tar han seg friheter i skildringen av hva som skjedde, hvordan og når. Men hovedtrekkene er likevel noenlunde intakte.

Realismen i filmen er farget av et ofte vinterlig og kaldt Boston. Det er en grønn og brun grunntone, og ikke minst et mørke som understøtter den paranoiaen som holdt byen i et fast grep de årene seriemordene fant sted. Dette er sosialt orientert film noir på sitt mest helstøpte.

Jeg har ikke sett Knightley i en rolle der hun like metodisk har forlatt sitt sukkersøte image. De siste årene har hun vært på søken etter mer seriøse roller. Hun har, som rollefiguren hun spiller, behov for å bli tatt på større alvor.

Her har hun et ansikt som forventer motstand, som biter fra seg. Det er deilig å se. Det velkjente dådyrblikket anvender hun bare én gang – da Loretta må overtale en mannlig arkivar til å gi henne tilgang på noen dokumenter.

Til tross for den gjennomgående kvaliteten i filmens mange ledd, er det noe essensielt det skorter på, nemlig spenning. Når du som filmskaper åpner for en mordsaks kompleksitet og ønsker å belyse to aktører på utsiden, er det en pris du må betale. Det blir vanskelig å holde på en fortettet dramatisk nerve.

Ved å introdusere Jean som Lorettas sidekick får vi en spennende duo som utfyller og støtter hverandre. Men det er ikke flere dimensjoner ved denne relasjonen. Vi mister dem litt når uforholdsmessig mye informasjon om mordsaken må porsjoneres ut siste halvtimen.

Det er prisverdig at Ruskin ikke gir for mye etter for vår forventning om spenning, at han holder igjen – særlig i skildringen av de groteske mordene – der lyden er det bærende fortellerelement. Men krimsjangeren fanger.

Hans ønske om å bryte med våre forventninger slår heldigere ut mot slutten. Da ser vi Loretta stanse bilen foran huset der ektemannen sitter hjemme og ser på TV. Han er på randen av å be om skilsmisse fra en arbeidsnarkoman hustru. Skal hun isteden ta en drink med Jean på stamstedet?