Opp av sofaen og spenn på deg skiene! I Nordmarka venter en helaften.

Vi angrer kanskje et øyeblikk idet vi presser oss inn på den stappfulle T-banen på vei mot Frognerseteren, midt i rushtiden. Amatørmessig litt for godt innpakket i lag på lag med ull, fleece og dun.

Svetten renner. Sekken er i veien. Ski og staver sjangler i alle retninger. Sidemannen skumper. Intimsoner er ikke-eksisterende. Det lukter gymsal.

Slik skal vi tilbringe de neste 40 minuttene, mens vi ser at tåken blir stadig tykkere utenfor vinduene.

Vi vet at et måltid venter som belønning et sted inne i marka, men blir det verd det?

Omtrent i det vi spenner på oss skiene ved perrongen og staker av gårde, letter tåken. Vi suser forbi Tryvannstua og innover i Nordmarkas dype skoger i sjokkrosa kveldslys. Skiføret er ypperlig og humøret plutselig likeså.

Ved de bratte (og småskumle) utforkjøringene ved husmannsplassen Slaktern, må hodelyktene på. Etter ca. åtte kilometer og en siste oppoverbakke skimter vi kveldens oase i en liten lysning i skogen.

Kobberhaughytta ligger høyt sørvest i Nordmarka, med panoramautsikt. I helgene: et bolle- og vaffelmaskineri. Mandager og tirsdager: en middagsspot for de sprekeste.

Langs hytteveggen står Rossignol-ski på rekke og rad, og det gløder fra vinduene. Sultne, slitne og sykt fornøyde med egen innsats skynder vi oss inn i varmen.

I storstuen er det allerede halvfullt og fyr på peisen.

Vi bestiller tre av fire pizzaer på menyen:

Til vår store overraskelse har hytta skjenkebevilling. Både øl- og vinutvalget er relativt stort. Det glitrer i øynene til skifølget. Klart vi må ha italiensk vin til Marka-pizzaen. Vi går for en flaske Giovanni Rosso Barbera d'Alba Donna Margherita til 525 kroner flasken. En snill pris for en digg, frisk og fruktig pizzavin.

– Jeg gleder meg til nedoverbakker med litt rødvin i blodet, sier skikompisen litt smånervøst.

Vi kom i grevens tid. Strømmen av svette og endorfin-rusede folk slutter ikke. Og plutselig er det stappfullt i den store peisstuen.

Her er det lavmælt, koselig og mørkt. Tregulv, laftede vegger og høyt under taket.

Pizzaene kommer på bordet og vi gafler innpå. Stilen er hjemmelaget. Ikke forvent Løkka-stilen med langtidshevet surdeigsbunn og burrata-topping. Kobberhaugens pizza er nedpå og ikke helt på nivå med storbypizzaene, men det er kanskje som seg hør og bør.

«Slegge» er spicy, god på smak og toppet med et godt dryss oregano. Litt mer ost og futt i tomatsausen hadde gjort denne til en høydare.

«Helge» er menyens mest eksotiske, med elgskav, tyttebærrømme og blåmuggost. Kreativt! Og hva er vel mer riktig enn elgpizza i Markas dype skoger? All ære til DNTs ildsjeler. Pizzaen er rik på smak, og det er sting i blåmuggosten.

Men. Den har potensial til å bli enda bedre. Både rømme, elgskav, blåmugg og det rikelige laget med honning gjør pizzaen til en søt affære. Kanskje litt salt fenalår hadde gjort seg? Og kanskje noe knas? Valnøtter eller pinjekjerner, for eksempel?

«Pottit» er også god, men sammenlignet med de andre smaksbombene blir dette kveldens minst minneverdige. Her skal det også lite til for å «uppe gamet». Noe syrlig, for eksempel syltet rødløk og noen salte oliven hadde gjort seg.

På dessertmenyen står bakst. Det klarer vi selvfølgelig ikke motstå. Vi klinker til med skolebolle, solbærbolle og kanelbolle. Alle tre smaker nystekt og digg, og kanelbollen kåres til kveldens vinner.

– Tenk at den som så kjedeligst ut, er best! Jeg skal huske på å bruke enda mer kanel og smør når jeg baker selv, for dette var digg, utbryter skivenninnen.

Solbærbollen er også en søtsyrlig, deilig bombe.

Så er det tid for hjemtur. Pangmette og med rødvinsglødende i kinn trer vi hodelykten på og begir oss ut i mørket. Fulle av overmot velger vi den lengste melkeruten hjem i måneskinn, gjennom gårdstunet på Ullevålseter og ned til Sognsvann.

Tilbake på T-banen i retning sivilisasjonen, er alle enige om at dette var en ganske ultimat tirsdagskveld.