Krigsfilmen fikk vår anmelder til å vende seg bort

Erich Maria Remarques antikrigsroman kom i 1928, men har ikke mistet sin relevans. Soldater som under første verdenskrig ble fraktet til fronten som kanonføde, bringer tankene til det som nå foregår i Ukraina.

Krigsmaskineriets logikk er her enda mer nådeløst enn i de to foregående filmversjonene. I de første minuttene får vi en nesten grotesk effektiv innføring i hvordan uniformene fra døde soldater blir revet av kroppene, reparert og fraktet tilbake til rekrutteringskontorene.

Der møter vi 18-åringen Paul (Felix Kammerer). Han har meldt seg frivillig til krigen sammen med sine klassekompiser. I euforien som oppstår etter at skolens rektor holder en krigsforherligende tale, forfalsker han sin egen fars signatur for å melde seg til tjeneste. Å se de naive og hormonelle guttungene bli fraktet til slaktebenken er like hjerteskjærende her som i noen av de foregående filmene. De sendes rett til skyttergravene og et kommende fransk stormangrep. Dermed er vi i gang med blodbadet.

Edward Bergers film har mange av de kvalitetene vi kjenner fra nylig påkostede tyske krigsskildringer, som for eksempel «Krigens unge hjarte». Et strålende skuespillerensemble og en distinkt registemme har fått mye ros, men også litt ris.

Er det mulig å gjenskape krigens meningsløshet ved å gi oss et storslått og spenningsfylt krigsinferno? Jeg bruker ordet storslått fordi Bergers perspektiv er voldsomt og bredt, nesten episk i skala.

Filmen fastslår hva de aller fleste krigsfilmer bekrefter gang på gang, at krig er et helvete. Men den har, i tillegg en visuell visjon om hva krig kan være, en stil som påkaller seg oppmerksomhet. Filmens realisme brytes tidlig av Volker Bertelmans tidsutypiske musikk. Den forstyrrer oss med små, illevarslende elektroniske hugg. Dette er bare ett av filmens mange forvarsler.

Vi drives gjennom skyttergravenes kjøttkvern med like stor ubønnhørlighet som i Sam Mendes’ helvetesvisjon «1917». Og det varer i nesten to og en halv time.

Det var øyeblikk da jeg måtte vende meg vekk. Blodbadet ble uutholdelig. Det er sikkert filmskapernes intensjon, for å få frem krigens meningsløshet. Men på meg fremstår denne hamringen av budskapet noen ganger mot sin hensikt. Da ble jeg kastet ut av filmens univers, av ren utmattelse. Man skal ikke se bort ifra at også dette har vært filmskapernes intensjon.

Det skal sies til Bergers forsvar at filmen rommer pauser der vi og soldatene får mulighet til å hente oss inn igjen. Det klippes til et parallelt handlingsløp. Der får vi følge de så vidt påbegynte fredsforhandlingene, med Daniel Brühl som representant for tyske politiske myndigheter. Det hele ender i den legendariske togvognen i Compiègne. Franske generaler gir der tyskerne et ydmykende ultimatum.

Men dette er på ingen måte noe forsøk på å fremstille denne ydmykelsen som en tapt ære som måtte gjenopprettes i den neste krigen. Berger viser hvordan krigskultusen dyrkes i alle tyske samfunnsledd, og hvordan den går i arv. Vi skal ikke undervurdere betydningen av at dette er den første tyske adaptasjonen av en tysk antikrigsroman som lenge var forbudt i Tyskland.

Det er likevel de små, lyriske øyeblikkene jeg velger å ta med meg fra denne filmen. Særlig de med Albrecht Schuch. Med imponerende sensitivitet fortolker han ungguttenes eldre mentor ved fronten, en soldat som har sett det meste. Vennskapet mellom ham og Paul er det som redder denne filmen fra å bare bli enda en teknisk imponerende krigsfilm. Det er varmt, nært og rommer likevel en kompleksitet som formidles med få ord. Remarque ville nikket anerkjennende.