Ikke tull med fjøsnissen!

Hver julaften laget min bestemor grøt. Mye grøt. Den ekstra porsjonen fikk rikelig med både smør, sukker og kanel. Den satte hun på låven.

Min bestemor hadde fått stjerne i boken av selverklært nisseekspert Tor Åge (Calle Hellevang Larsen) i årets julefilm for de litt mer voksne barna.

Jeg synes det er veldig morsomt at filmskapere lager sjangerfilm hentet fra vår egen folklore. I fjor fikk vi Roar Uthaugs «Troll». «There’s Something in the Barn» henter frem selveste fjøsnissen.

Den er ikke like koselig som den godlynte Coca-Cola-nissen. Nei, fjøsnissen kan bli ganske ilter hvis du ikke følger reglene.

Det får en amerikansk familie erfare da de flytter fra solrike California til et øde sted i Gudbrandsdalen. «The barn elf», som de kaller ham på amerikansk, er litt mer som en gremlin.

Bill (Martin Starr) har arvet et hus og en forfallen låve. Han drar sin kone Carol (Amrita Acharia), sin motvillige tenåringsdatter Nora (Zoe Winther-Hansen) og sønnen Lucas (Townes Bunner) opp med røttene og forflytter dem til «winter Wonderland».

Det vinterlige eventyrlandet er ikke helt som forventet. Idyllen krakelerer raskt i møte med gretne og ugjestmilde nordmenn. Det er milevis til nærmeste «by», hvor det attpåtil bare er skibutikker. Deres positive og optimistiske syn på den norske idealsamfunnet kolliderer kjapt med virkeligheten.

På toppen av det hele bor det en mystisk skapning på låven. Fjøsnissen (Kiran Shah) er ikke glad i besøk.

Humoren i Magnus Martens’ fornøyelige splatter-julefilm oppstår i møtet mellom politisk korrekte amerikanere og staut norsk kultur.

Selvsagt settes det hele på spissen. Noe er godt over grensen til det klisjéfylte, men jeg måtte le høyt flere ganger.

Seansen hvor Bill priser sosialdemokratiets fortreffelighet etter at han tror kommunen har måkt veien, er festlig. Lutefisk-scenen er ubetalelig. Det er også morsomt når familien dumper inn på den lokale kafeen, hilser høylytt på alle og blir møtt med mistroiske blikk og sure miner.

Heldigvis finner de ut hva som skal til for å løsne på tungen til en nordmann: låvefest med bøttevis av alkohol.

Problemet er nissen som ikke liker bråk. Når han ikke får grøt på selveste julaften, blir det lurveleven.

Herfra beveger filmen seg ut i splatterland. Volden og effektene er ganske snille. Det spruter ikke blod i bøtter og spann, men det går med noen julekuler, istapper og julestjerner.

Usentimentale julefilmer er nesten blitt en egen sjangerøvelse. I fjor presenterte Tommy Wirkolas «Violent Night» oss for en deprimert og fyllesyk julenisse.

«There’s Something in the Barn» fremstår som en blanding av «Home Alone» og «Gremlins». Resultatet er ganske festlig, selv om Israel/Palestina-vitsen kanskje faller på steingrunn i lys av dagens nyhetsbilde.

Heldigvis er filmen herlig usentimental. Dermed unngår regissøren det verste juleklisset. Filmen har et hjerte under all snøen.

Filmen er spilt inn blant annet på Tretten og Ringebu. Snøen er ekte. Det er tydelig at vi er i Norge, noe som gir filmen autentisitet. Dermed må jeg motvillig innrømme at jeg fikk ørlite grann julestemning der mot slutten.

Filmen kunne med fordel vært strammet litt inn. Den føles litt drøy. Men mest av alt lo jeg godt gjennom alt tullet. For det er uten tvil tullball. Splatter-effektene er nok for milde for hardbarkede skrekkfans, men for litt eldre barn tror jeg filmen vil fungere fint.