Helen Mirren er ikke noe åpenbart valg for rollen som Golda Meir.
Jeg tenker ikke nødvendigvis på det faktum at hun ikke er jødisk, men at hun simpelthen er for glamorøs.
Golda Meir var kreftsyk og innrøykt da hun i en alder av 75 måtte fronte en av nasjonen Israels mest kritiske øyeblikk under Yom Kippur-krigen i 1973. Hun hadde få ytre likhetstrekk med Mirren. Men det er utrolig hva moderne mask og sminke kan få til. Her er Mirren nesten ugjenkjennelig.
Om vi aksepterer henne som Israels legendariske statsminister avhenger av om Mirrens sensitivitet trenger gjennom disse lagene av angloamerikansk bearbeiding.
Greier vi å se gjennom fingrene med engelsk med hebraisk aksent? Og ikke minst: greier vi å se gjennom all sigarettrøyken?
Golda Meir serverer borsj til Henry Kissinger under harde forhandlinger. Foto: Ymer
Da Israel ble omringet
For her røykes det mer enn i noen film noir med Lauren Bacall. En antent sigarett og et påfølgende magedrag er noe av det første og siste vi får se i denne filmen. Det er blitt et avgjørende trekk ved Mirrens tolkning.
Hvorfor gjør du vår jobb så vanskelig, spør legene da Israels statsminister er inne til røntgen under kreftbehandling. Hvorfor gjør dere min jobb så vanskelig, er svaret fra Meir. Hun kunne være slagferdig og bitende, men denne vittigheten inneholder også et alvor: hvilken rolle spiller det at hun er syk, når Israel som nasjon, er truet på livet?
Meir tar over statsministerjobben da forgjengeren dør i 1969. Få år senere får hun en akutt krise i fanget. Nabolandene Egypt og Syria angriper Israel under høytiden Yom Kippur i 1973 ved hjelp av flere arabiske land. Etter seksdagerskrigen i 1967 har det lenge brygget opp til ny konfrontasjon. Nå vil nabolandene ta tilbake landområder som Israel okkuperer.
Intervju med Helen Mirren: Kan en ikke-jøde spille jødisk statsminister? – Litt av et minefelt
«Jernkvinnen»
Noen krigsfilm i tradisjonell forstand er ikke dette. Vi befinner oss hele tiden ved Goldas side, inne i regjeringens krigsrom, eller på taket av regjeringsbygget der hun søker tilflukt med sigaretten.
Filmens israelsk-amerikanske regissør Guy Nattiv har uttalt at Meir var omringet av misogyne menn. Men her har hun full kontroll på dem alle. Den israelske hærens machomann, forsvarsminister Moshe Dayan, fremstår som et nervevrak hun nærmest må pleie. En ung general Ariel Sharon (senere statsminister) reduseres til en impulsiv guttunge hun holder i ørene.
Om vi skal tro Mirrens tolkning kunne Meir være medfølende overfor vanlige borgere, men knallhard overfor andre maktpersoner og hensynsløs overfor fienden. Med andre ord den forutsigelige «jernkvinnen» hun ble beskrevet som i sin samtid.
Det er i krigsrommet at mye av handlingen foregår. Foto: Ymer
Kontekst forsvinner
Men i sine beste stunder, når krigs- og sigarettåken letter, får Mirren frem et mer nyansert bilde av Meir. Hun var ikke en elsket statsminister. Som så mange kvinnelige ledere fikk hun kritikk for sitt utseende og sin livsstil. Hun var «ukvinnelig».
Mirren får godt frem hvor bevisst Meir var dette selv. Hennes våpen ble en avvæpnende humor. Hun var også en durkdreven forhandler, noe som kommer best til uttrykk i scenene med Henry Kissinger (Liev Schreiber).
Men det er en pris å betale ved å oppholde seg nesten utelukkende i en statsleders bunker. Den større konteksten forsvinner. Meir er opphavet til det famøse utsagnet om at det ikke fantes noe som het palestinere. De er heller ikke til stede her.
Helen Mirren tilfører rollen integritet og slagferdig timing, men vi får vite lite om hvem Golda Meir var som person. Hun ga alt for Israel, men hadde åpenbart en personlighet som rommet så mye mer. Det trenger ikke ofte nok ut av lagene med sminke og sigarett- og krigståke i denne filmen.
