Noen vil kanskje huske den tyske skuespilleren Sandra Hüller fra den originale tragikomedien «Min Pappa Toni Erdmann» (2016). For rollen fikk hun den europeiske filmprisen.
I høst fikk hun igjen samme pris for sin innsats i denne sjangerhybriden, som er vanskelig å kategorisere.
«Fritt Fall» er både et kammerspill om en liten familie, noen hudløse scener fra et ekteskap, en krimfortelling og rettssalsdrama. Men ikke engang det er fullt ut dekkende.
Det er en av disse sjeldne filmene som får deg til å tvile på om det finnes noen klart definert sannhet om noe menneske. Alle familieselskaper er som kjent lik en Rashomon-fortelling, der alle husker detaljene fra avgjørende øyeblikk i familiens liv forskjellig.
I denne historien får disse detaljene dramatisk betydning da forfatteren Sandra blir stilt til ansvar for sin ektemanns død. Og det er den 12-årige sønnen Daniel som får det avgjørende ordet.
Det er mye som er i fritt fall i dette uvanlige krimdramaet. Foto: AWE
Hensynsløs virkelighetsforfatter?
Det hele starter nesten nonsjalant med at Sandra blir intervjuet hjemme av en student som gjør research til en oppgave om hennes forfatterskap. Studenten vil vite mer om hva som inspirerer Sandra, men høy musikk fra ektemannen Samuels arbeidsværelse gjør det umulig å fortsette. Noen minutter senere ligger Samuel død ute i snøen.
Det er Daniel og hunden Snoopy som finner ham. Det blir vanskelig å fastslå hva som har skjedd. Ble Samuel dyttet ned fra loftsrommet, eller tok han sitt eget liv?
Påtalemyndigheten mener de har nok informasjon om det turbulente samlivet mellom Sandra og Samuel til å ta ut tiltale. Men ikke bare det: De mener Sandra er en hensynsløs «virkelighetsforfatter» som henter råstoff fra eget liv.
De bruker derfor passasjer fra romanene under rettssaken som bevismateriale. Akkurat dette siste innslaget er kanskje filmens mest teatrale, selv om det er aldri så underholdende. Som Sandras forsvarer Vincent (Swann Arlaud) sier det: En romanfigur kan vel aldri være en virkelig person!
Grunnleggende tvil
Som realistisk skildring av franske rettsprosedyrer er ikke filmen særlig troverdig. Men som spenningsdrevet kammerspill og krimdrama er den noe helt for seg selv.
Regissør og medforfatter Justine Triet inviterer oss tidlig til å ta del i den grunnleggende tvilen som omhyller hovedpersonen. Sandra er et vandrende paradoks for både jurymedlemmene og oss. Hun er lynende intelligent, men går ikke av veien for en liten løgn. Hun kan også være empatisk og sårbar, ikke minst overfor sønnen Daniel.
Hüller leker mesterlig med våre forventninger og fordommer. I det ene øyeblikket synes vi at hun er en hensynsløs kunstner og ektemake. I det neste en modig og fascinerende kvinne som insisterer på å være oppriktig på sin måte.
Vi blir introdusert for en kompleks familiedynamikk som har vært preget av ulykken Daniel opplevde som fireåring – og som gjorde ham blind. En dypere innsikt i disse familie-nevrosene får vi da det dukker opp lydopptak som Samuel tok fra familiens hverdag på kjøkkenet hjemme.
Daniel (Milo Machado Graner) får det avgjørende ordet. Foto: AWE
Kraften i det ubesvarte
Disse opptakene forsterker det uvirkelige preget ved rettssalsdramaet. De åpner for regissør Triets største brudd med sin egen fortellemåte. I et tilbakeblikk lar hun oss fysisk få møte Samuel i levende live.
Det skjer lovlig sent ute i filmen, men gir oss en nødvendig utdypning av konfliktene i ekteskapet. Det er opprivende scener, men kan de anvendes som bevismateriale? Kan vi stole på det vi hører og ser, og ikke minst: det vi projiserer inn i denne familietragedien?
Justin Trier og Sandra Hüller, for ikke å glemme den effektivt underspilte Milo Graner i rollen som sønnen, lar oss bli sittende igjen med stort sett ubesvarte spørsmål. Men det er for en gangs skyld en stor styrke.
