Ikke for de som forventer svar

I 2018 eksploderte en uvanlig varslersak i Storbritannia. Det viste seg at miljøaktivisten Rob Moore hadde infiltrert asbestindustrien han hadde bekjempet, på vegne av den. Men ikke bare det: Han hevdet at han var en slags dobbeltagent, hvis fremste mål var å avsløre aktørene han var infiltratør for.

Den britiske pressen og offentligheten kjøpte aldri den forklaringen. Hadde Moore bare gått ut med sannheten på et tidligere tidspunkt, før andre avslørte ham, ville kanskje tvilen kommet ham til gode.

Han ble utstøtt og ruinert.

Da vi møter ham i denne filmen, jobber han som gartner og søker trøst i buddhismen. Han har ikke gitt opp kampen for å renvaske seg, som han selv sier. Det er her den norske dokumentaristen Håvard Bustnes er tildelt en rolle.

Han inngår en gentlemans agreement med Moore om å grave mer i påstandene han kom med som aktivist. Moore hevder nemlig at han var på sporet av den største globale produsenten av det livsfarlige og forbudte kjemikaliet asbest innen han ble avslørt.

Dette er en milliardindustri som tar livet av flere hundre tusen mennesker hvert eneste år. Likevel er det ingen som straffeforfølger disse aktørene.

Det viser seg imidlertid svært vanskelig å komme til bunns i hvem som eier gruvene asbest hentes ut fra, og hvordan de opererer. Dessuten er ikke Bustnes så interessert i denne historien. Han lar seg isteden fascinere av Moore selv, hans intrikate nett av forklaringer og motiver som blir stadig mer komplekse.

Før Moore ble aktivist, var han TV-produsent og skapte reality-konsepter som vakte oppsikt. Med karisma og veltalenhet lurte han folk inn i de mest usannsynlige «feller». Etter eget sigende gikk han lei av alt tøyset og meldte seg til tjeneste hos miljøbevegelsen. Med løfte om å lage en miljødokumentar innyndet han seg hos anti-asbest-bevegelsen.

Lite visste de at asbestprodusenter finansierte filmen. Og lite visste Moore at en gruppe advokater som kjemper for varslere, til slutt skulle avsløre hans dobbeltspill. Det skjedde da han tok kontakt og ba om deres beskyttelse som varsler. Deres avvisning kom som et sjokk på Moore. Det inngår i denne filmens mange paradokser som Bustnes ikke rekker å komme til bunns i.

Bustnes' fremste samtalepartner, ved siden av Moore, er en britisk journalist som holder på å lage en podkast om ham.

De er begge i tvil. Er Moore en varsler, eller var det bare et forsøk på å redde eget skinn? Hvor kompromittert kan en varsler være før vi ikke lenger aksepterer hen som det?

Bustnes sjonglerer et svimlende antall spørsmål som er mer enn hva en helaftens dokumentar makter å fordøye. Likevel er dette nok til å holde meg hektet på. Filmen er en usedvanlig karakterstudie som beveger seg inn i gråsonene mellom virkelighet og iscenesettelse.

Firmaet som hyret Moore til å infiltrere miljøbevegelsen, tilhører en lyssky bransje som ser ut til å blomstre i London. Jeg skulle gjerne fått vite mer om den. Akkurat som jeg gjerne skulle ha kommet til bunns i hvem som eier gruvene som utvinner asbest. Der skraper Bustnes på overflaten. Dette er altså ikke en film for de som forventer svar.

Den er like full av tvisyn som Bustnes' forrige film, «Geronimos tapte stamme». Den berørte også problematiske sider ved fortellingen filmskaperen hadde tenkt å utforske. Jeg er svak for selvgranskende filmer, og Bustnes har nærmest skapt en egen sjanger innen feltet her i Norge.

Her får han brynt seg på et tema som er som skapt for hans metode. Men jeg skulle gjerne sett at det var litt færre ubesvarte spørsmål.