Nedturen måtte komme for Jeppe, William, Henrik og Adam. Dessverre for «Exit»-universet går også serien på en smell i sin tredje og siste sesong.
Gjennom to sesonger har finansakrobatene i «Exit» herjet. De har pult, drukket, snortet og svindlet seg hele veien til suksess. I hvert fall om vi måler suksess i seertall på skjermen og milliarder på konto. Nå må de svare for seg.
William kommer tilbake fra de døde, men er like selvdestruktiv. Henrik har fått en mystisk sykdom, men jobber ivrig for stygg skilsmisse. Adam innser at han er ensom. Svensken gjør hva som helst for emosjonelt selskap. Jeppe bruker all energi på å skru igjen korken på eget følelsesliv da faren ligger for døden.
Deres flukt er sleip forretning med vindkraft pluss enorme mengder narkotika og kjøpt sex. De er menneskelig vrakgods. De flyter blant drivveden som er koner, familie, elskerinner og au pair-er. De er Andrew Tate med nisselue, kokakaklende på det fineste bordet på Ekebergrestauranten.
Hevneren Hermine (Agnes Kittelsen) får en av de viktigste historiene i «Exit 3». Foto: Fremantle/NRK
Kjedelig
Agnes Kittelsens Hermine er den mest handlekraftige i serien. Hun setter opp et hevnplott som skal drive handlingen fremover. Anders Baasmos Pål får en lignende posisjon i kabalen, mens en svensk sjablong av en kryptokis kommer statisk inn fra sidelinjen.
Tanken om at oppgjørets time er kommet, og at rettferdighetens balanse skal gjenopprettes, er god. Dette kjenner vi igjen fra suksessformelen som er nordisk krim. Henning Mankell, Jo Nesbø og Stieg Larsson speiler alle det skandinaviske sosialdemokratiet hvor rettferdigheten på rart vis seirer til slutt. Enten det er som ren hevn eller i form av en rettskraftig dom.
Problemet til «Exit 3» er at den er omstendelig, kronglete og – en synd verre enn horeri og narko – kjedelig. Jeg er ikke prinsipiell motstander av en beruset orgie på film, («Caligula» er undervurdert!), men «Exit 3» klarer kunststykket å gjøre også dette til et gjesp.
Etter to sesonger med grenseoverskridende fest, blir jeg uinteressert når Tobias Santelmann kåter seg opp med enhjørning-horn, gag-ball og nebbet fullt av pulver. Livet blir kanskje morsommere når man gir faen. TV-serier blir ikke alltid det.
Tobias Santelmann og Jon Øigarden flyr til spabordell i privatfly. «Exit 3» er grenseløs som de tidligere sesongene, bare mye svakere. Foto: Fremantle/NRK
Skyter venner, siterer Coldplay
Denne kronglete historien gjør at rollefigurene må kompensere med prat. Vi får flate forklaringer på krypto, vindkraft, skatteregler og klientkontoer. Alle monologer har én ting til felles: Karakterene snakker ikke til hverandre, de doserer for oss seere på søvndyssende vis.
Det eneste som er mer overtydelig, er den drøvtygde herremusikken fra Tim Scott, som forklarer oss hvilken mørk serie vi ser på. Når det forsøkes å lodde i karakterenes følelser, er stemningen i serien så tørr at det er vanskelig å føle noe for eller med gutta krutt.
At en av nøkkelscenene i finaleepisoden løses med en Coldplay-parafrasering, blir bare underlig. «If you don’t succeed, I will fix you» som punchline når man skyter noen bakfra? Jeg ville ikke brukt de ordene. Jeg ville heller ikke tatt alle incentivpengene for å filme meningsløse scener i London, eller sende gjengen på generisk spabordell i utlandet.
«Exit» er mer interessant når serien er tett på norske forhold og vi kan la oss sjokkere over at disse folkene går blant oss når vi rusler ned til Nasjonalmuseet.
«Exit» har alltid levd farlig med sitt lite unnskyldende, grove blikk på finans og fest. De to første sesongene fungerte fordi de var fengende skrudd sammen. Når serien nå skal ta en «Boogie Nights» og brette ut nedturen, måtte den hatt en bedre, slankere historie å fortelle.
