Det har lenge pågått et slags våpenkappløp mellom produsenter av superheltfilmer. Resultatet blir filmer om stadig mer obskure og kjedelige helter.
Gjennom hele 2000-tallet har disse filmene kommet som markjordbær på strå. Som Prøysen synger; «Ett er for gammelt, det skal få stå, ett er for grønt, det går vi ifrå, men aille andre ska vi ta med hemmat, og leve lykkelig med sukker på».
Det er plass til veldig mange jordbær på det strået. Og alle skal med hemmat. Men uansett hvor mye sukker man strør på, smaker det ikke alltid som det skal.
Familie, familie, familie
Spørsmålet blir: Har vi behov for å se nok et eksoskjelett klikke på plass rundt en menneskekropp og gi vedkommende uante muligheter? Tja. Men da må i det minste historien bringe noe nytt til torgs.
«Blue Beetle» bringer intet nytt, men resirkulerer tvert imot en mengde veldig godt etablerte størrelser. Vi får en versjon av den sjarmerende, motvillige hverdagssliteren som ikke har noe behov for å bli helt. Og vi får, nok en gang, påstanden om at familie og samhold gjør sterk.
Jeg tviler ikke på at familie er en god ting for mange, og jeg ønsker alle familier alt godt, men et eller annet sted går tross alt grensen.
Refrenget i «Blue Beetle» er at kjærligheten helten føler for familien sin, gjør ham svak. Men så viser det seg (obs, spoiler!), at den snarere gjør ham sterk. Og det viser seg til og med at den slemme motstanderen, som ikke eier følelser, selv har hatt en vanskelig barndom og savner moren sin. Og, straks minnene blir tilgjengelige for ham, har all mulig forståelse for at familie er flott og bra.
Kjempeslemme Victoria Kord (Susan Sarandon) overkjører Dr. Sanchez (Harvey Guillén) gjentatte ganger. Foto: Warner Bros
Sarandon på automatgir
Xolo Mariduena er sjarmerende som den nyutdannede Jaime Reyes som kommer hjem til sin spansktalende og veldig sammensveisede familie i fiktive Palmera City. Han er på utkikk etter jobb og et rolig liv, men tilfeldighetene vil det annerledes.
Kord-familiens teknologi-imperium står nemlig akkurat på terskelen til et våpenteknisk gjennombrudd, som kyniske Victoria Kord (Susan Sarandon) vil gjennomføre for enhver pris, mens hennes pene og trivelige niese Jenny (Bruna Marquezine) vil hindre henne.
Sarandon kommer ikke spesielt godt ut av dette. Hun har så å si utelukkende plot-drivende replikker gjennom hele filmen. Det er en gåte at hun orker å være med på dette. Hun sier ting som: «I’ve been searching for 15 years, I don’t want to waste another minute!» eller «This is the culmination of my life’s work!»
Jenny (Bruna Marquezine) er den snille niesen som dessuten er rik og pen. Foto: Warner Bros
For hvem?
Jaimes onkel og bestemor (George Lopez og Adriana Barraza) bringer forsøksvis inn komisk avlastning, men jeg tar meg i å tenke: Hvem er dette laget for?
Selv unge gutter, som man kan mistenke at er hovedmålgruppen her, har sett langt bedre versjoner av dette før.
Så kan man tenke at det er bra at spansktalende familier representeres i superhelt sjangeren. Absolutt. Alle skal med. For all del. Men ikke på bekostning av kvalitet og oppfinnsomhet.
Reyes-familien er skikkelig glade i hverandre og veldig sympatiske, og Susan Sarandon er tilsvarende hjerteløs. Det er drakter og masker og slåssing som seg hør og bør, men, og det er et viktig men; det er kjedelig. Jeg kjeder meg. Jeg trenger det ikke.
Frels meg fra superheltfilmer som ikke har et originalt ben i kroppen. Ikke lag dem. Lag noe annet. Og vær så snill, la meg heller få komme ut i solen og sette meg på sykkelen og puste med magen.
