Saken er biff, snadder og sake på Kanpai

– Er det her? Bordvenninnen ser ned den lille trappen. Et par flagg med skrifttegn er det eneste som gir et hint om at vi er kommet rett. Et svakt stemmesurr kan høres, men snart kommer en servitør og ber oss registrere oss av hensyn til smittesporing før vi blir ført til et bord for to. Rundt oss er det fullt av folk, og flere skal komme til.

– Nå skal det smake med noe å drikke. Skal vi prøve oss på sake?

Kanpai betyr skål på japansk, og ganske snart skåler vi i godsaker fra drikkekartet. Man har Kirin på fat, og utvalget av vin er hyggelig priset til rundt to til to og en halv ganger polpris. Bordvenninnen har fått en Gustavshof Kalkstein Riesling, som har en god mineralsk syre. Den skal vise seg å stå bra til maten.

Menyen består av snacks og småretter, flere av dem fra grillen. Kjøkkenet anbefaler to til fire retter avhengig av hvor sulten man er, så vi velger en gyllen middelvei med tre deleretter hver.

Kjøkkenet legger opp til et godt løp der rettene avløser hverandre: Vi begynner med grillet kongekrabbe med en deilig, duggfrisk, syrlig salat og en chili/myntedip som er farlig god – både frisk og skarp – før det ankommer fire halvmåneformede gyoza fylt med kylling og en ponzusaus med en lett piff.

To stykker lammekarré kommer rett fra grillen med en silkemyk pastinakkrem, tynne staver brokkolini og friterte «hjul» av lotus. Samtidig får vi katsu soba: lettstekte nudler toppet med skiver tempura kylling, sopp og grønnsaker. En trøffelkrem setter et diskret preg på smaksbildet uten å dominere.

Så er det tid for to kreasjoner som er en fryd for øyet: Dragon roll er en langstrakt, skivet makirull med tempura-scampi og kongekrabbe. Den er toppet med tynne, delikate skiver avokado og chilimajones og rogn oppå der igjen.

Norway meet Japan er kanskje den mest eksklusive retten på menyen: Tre ovale biter laksetartar er omsluttet av tynne, tynne skiver Wagyu-kjøtt og toppet med lakserogn og japansk majones. Skal vi pirke, kunne kjøttet vært litt tydeligere i smaksbildet.

Mettheten senker seg over bordet, men vi aktiverer dessertmagen og avslutter med iskrem i en lun, grillet bao-bolle som har fått et par strøk salt karamell på toppen. Mektig, men veldig god. Da er yuzu-sorbeten med smuldret kjeks i bunnen en mer oppfriskende avrunding av måltidet.

Ved siden av vinen og ølet har vi tatt et glass sake til maten, og servitøren frister med påfyll.

Det er ganske fullt her denne kvelden, så vi er glade for at vi bestilte bord. Servitøren sier at det er nødvendig:

– Det har vært veldig mye folk her etter at vi åpnet opp igjen, så jeg anbefaler å reservere bord.

Servicen er ypperlig, servitørene kunnskapsrike og oppmerksomme, selv om flere gjester trenger å få forklart konseptet med småretter. Her kan man godt være tydelig allerede når man kommer med menyen for å unngå misforståelser. Akustikken i kjelleren gjør at stemmesurret blir ganske påtagelig når det er fullt her.

– Izakaya ligger også i en slags kjeller, men klarer å få det til å bli hyggelig. Issho i Strøget er også et sted som umiddelbart virker mer innbydende. Prisnivået her er også høyere enn andre steder av samme type.

– Men så satser man også på litt mer eksklusive råvarer og smakskombinasjoner, sier Bordvenninnen.

Dette hjørnelokalet har huset flere steder tidligere. Det skal bli spennende å se om Kanpai klarer å klore seg fast. Vi skåler for dem og håper det.