De første minuttene av denne utvidelsen av Ringenes Herre-universet ga en følelse av å være i en Miyazaki-film – et sted mellom «Prinsesse Mononoke» og «Prinsessen fra vindens dal».
Det skyldes ikke bare anime-uttrykket, men også hovedpersonens fortrolighet med mytologiske rovdyr og opplevelsen av å fly. Dette er likevel ikke en humanistisk fabel à la Studio Ghibli, men en overraskende trofast animeversjon av Ringenes Herre-universet. Ja, du leste riktig.
«Ringenes Herre» og anime ser ut til å fungere utmerket sammen. Om fansen av trilogien ønsker seg en animeversjon, er jeg likevel usikker på. Man mister kanskje mer enn man vinner på å velge et så radikalt annerledes filmuttrykk. Det jeg satt igjen med, var likevel nok for min del. Den japanske regissøren Kenji Kamiyama makter å utnytte animeuttrykkets begrensninger til Tolkiens fordel. I stedet for å forsøke å imitere originalen velger han å fortolke.
En konge som helt fatalt ignorerer sin datters kvaliteter. Foto: Warner Bros.
Resultatet er ikke et kompromiss som havner mellom to stoler, slik jeg fryktet, men en fullblods animefilm som gjendikter Tolkien for hele familien.
Kvinneperspektiv
Valget av en kvinnelig heltinne, prinsesse Héra, har på forhånd forårsaket mye diskusjon. Tolkiens arkaiske middelalderunivers tilhører i hovedsak menn. I starten av filmen slås det fast at denne historien om Héra ikke finnes i de etablerte fortellingene fra Midgard. Men hun spilte en viktig rolle. Helt fra starten er dette kvinneperspektivet iøynefallende.
Hennes far, Helm Hammerhand, kongen av Rohan, ser ikke ut til å verdsette hennes kvaliteter. Ikke utover det hun kan tilføre tronen ved å gifte seg inn i andre mektige klaner. Men da opprørere fra Dunlending truer Hammerhands kongedømme, blir Héra en uunnværlig aktør i kulissene. Faren synes forblindet av egen stolthet og har satt kongeriket i en utsatt posisjon.
Klærne hennes er kanskje mer preget av anime, men filmen er respektfull overfor Ringenes Herre-trilogien. Foto: Warner Bros.
Han nekter å høre på Héras og andres råd om å vise forsiktighet i møte med opprørerne. Han er en stolt kriger av den gamle skolen som vil møte fienden i åpent lende – og som forventer at motstanderne følger samme æreskodekser. Det blir hans bane. Med mannefallet i familien må Héra noe motvillig fylle maktvakuumet og forsøke å redde kongehuset.
Oppbyggelig heltinne
Ringenes Herre-trilogien var en voldsom og mørk visjon. Den lå nedfelt i Tolkiens litterære univers, men ble ekstra virkningsfull med live actionfilmens virkemidler og nye digitale effekter. Anime gir en annen virkning.
Mangelen på livaktighet og følsomme ansikter gjør at det oppstår et filter til voldsomhetene. Brutaliteten blir mer utholdelig for nesten hele familien, bortsett fra de aller minste (filmen har aldersgrense 12 år).
Vi kan i større grad reflektere over Héras dilemmaer istedenfor å la oss overvelde. Som heltinne er hun interessant, men ikke revolusjonerende. Hun utfordrer ikke sine mannlige slektninger som gjør krav på tronen.
Er fansen klar for animeversjonen av «Ringenes Herre»? Foto: Warner Bros.
I likhet med flere av Shakespeares kvinnefigurer må hun vise sluhet og kløkt på bakrommet. Her er det mest av det siste. Héra er for god og nobel til å være sann. Jeg skulle ønske at filmskaperne hadde skjelt mer til Shakespeare enn til Tolkien.
Héra kunne blitt en spennende tragisk heltinne. Hennes far anerkjenner ikke hennes kvaliteter, han ser henne ikke – og dermed settes kongeriket på spill. Det burde vært en spennende nok motor for tragedien. Men her løftes hun frem gjennom en oppbyggelig fortelling der status quo gjenopprettes. De gode kreftene vinner, og nye eventyr venter vår heltinne. Merkevaren skal leve videre for nye generasjoner og markeder.
