Paul Mescal står i skyggen av Russell Crowe i «Gladiator II»

Den første «Gladiator»-filmen var et av disse fenomenene som traff noe i tidsånden da den kom. Jeg vet fortsatt ikke helt hva. Muligens handlet det om regissør Ridley Scotts evne til å forene klassisk historiefortelling fra Hollywoods tidligere gullaldre med banebrytende moderne digitale effekter.

Kanskje handlet det om at menn ofte tenker på Romerriket. Mest av alt tror jeg den formidable suksessen skyldes Russell Crowes enestående portrett av den romerske generalen Maximus. Det ble Crowes gjennombrudd som stjerne, rollen han for alltid vil bli forbundet med.

Paul Mescal er ingen dårlig erstatter i denne nye filmen som utspiller seg vel 20 år etter den første. Maximus' kamp for et mer rettferdig folkestyre er gått i glemmeboken. Nå styrer ikke bare én gal keiser over verdens eneste supermakt, men to spinnville unge keisere som simpelthen elsker å kaste gladiatorer til løvene i Colosseum.

Vår mann, Lucius (Mescal), blir tatt til fange etter slaget om den nordafrikanske staten Numidia. I likhet med Maximus mister han sine kjære i krigen og ender opp som en fryktet gladiator. Han gir etter for det samme raseriet som gjorde Maximus til en så effektiv gladiator. Og som før lurer flere intrigante maktspillere i kulissene som har egne planer for hvordan de kan kanalisere raseriet.

Problemet for Lucius er at han i begynnelsen ikke helt forstår hvem som er venn eller fiende. Hans gladiator-promotør Macrinus, spilt av Denzel Washington, gir inntrykk av å vite hans beste. Lucius' hovedfiende, slik han selv ser det, er den romerske generalen Marcus Acacius (Pedro Pascal) som erobret Numidia. Men så enkelt er det ikke.

Jeg skal ikke røpe mer, men bare fastslå at Lucius så visst ikke stammer fra Numidia. Hans blodsbånd, viser det seg, kan føres direkte tilbake til maktens hjerte i Rom, der adelskvinnen Lucilla (Connie Nielsen) kan opplyse om hans virkelige opphav. Dermed ligger veien åpen for at Lucius kan hente frem sverdet fra Maximus (som ligger gjemt i en katakombe) og ta opp kampen med det dekadente diktaturet.

Som du forstår, følger Russell Crowe oss som et spøkelse gjennom denne filmen. Det er helt bevisst fra Ridley Scotts side. Han ønsker at vi skal identifisere den nye filmen med en av de største kinosuksessene i moderne tid. Helt fra starten er hans skikkelse der, i en malerisk gjengivelse, og senere skal Lucius oppsøke hans gravplass.

Faren ved denne strategien er at oppfølgeren risikerer å havne i skyggen av den første filmen – om den da ikke er like god. Men denne filmen er ingen «Gudfaren 2». Og Paul Mescal er ingen Russell Crowe.

Mescal har mange kvaliteter som skuespiller og gjør en innsats det står respekt av. Men Crowes rolleprestasjon var en av tiårets mest sensasjonelle forvandlinger på det store lerretet.

Han fikk oss til å ta en ganske hårete sverd- og sandalfilm på det største alvor. Mescal gjør alt det riktige: Han har pumpet opp muskelmassen, han har tilegnet seg en macho og ruvende fremtoning – så langt unna de sensitive rollene i «Aftersun» og «All of us Strangers» det er mulig å komme. Men noe mangler. Han makter aldri helt å dominere denne filmen.

Manuset spriker i for mange retninger. For mange rundt ham er ute etter å stjele filmen. Den største tyven er utvilsomt Denzel Washington. Han ser ut til å more seg storlig som filmens største og mest underholdende antihelt. Ved siden av de hysteriske keiser-tvillingene Geta (Joseph Quinn) og Caracalla (Fred Hechinger) er han som snytt ut av de barokke filmuniversene i «Caligula» eller «Fellinis Satyricon» – ja, noen ganger «Life of Brian».

Washington binder kontrasten mellom det campe og det tradisjonelt maskuline sammen. Ridley Scott behersker best det vi vet han mestrer til fulle: store slagscener og blodige nærkamper.

Han har mer penger til effekter og storslåtte scener denne gangen, men burde ha brukt mer tid på manus. Den første filmen var ganske enkel og effektiv, både med sitt plott og sin bruk av effekter. Denne gangen pøser han på med spektakulære scener. Det holder ikke lenger med digitale tigre i bur – denne gangen forvandler han hele Colosseum til et basseng med blodtørstige haier!

For noen vil dette kanskje være en grei kompensasjon for mangel på målrettet manus. For meg ble det bare enda en lite bemerkelsesverdig sverd- og sandalfilm.