«And Just Like That ...» er tilbake som komedie

Da «Sex and the City» fikk sin oppfølger i «And Just Like That ...» i 2021, forsøkte Carrie Bradshaw og vennene helhjertet å oppdatere seg. Den en gang så grensesprengende HBO-serien om singlelivet på Manhattan skulle ta pulsen på 2020-tallet.

Det endte i et identitetspolitisk mageplask. Serien ble ufrivillig morsom i et klønete forsøk på å være moderne.

Nå er damene tilbake der de begynte.

Carries LGBTQ-podkast er historie, erstattet av drømmende skriving i høye hæler. Trendy fester er byttet ut med dyre skravlelunsjer. De ikke-binære karakterene må vike for animerte homsevenner som promoterer hvetebakst med penisavtrykk.

Det er nesten som å se et gammelt rockeband som er tilbake med gitaren etter avstikkere til ungdommelig elektronika. «And Just Like That...» oppleves ikke et øyeblikk som en zeitgeist-serie, men heller som å finne pent brukt vintage på HBO-loppemarkedet.

Enken Carrie har flyttet inn i en formidabel bygård ved fasjonable Gramercy Park. Miranda er like lesbisk, men enda mer klønete enn før. Charlotte er en så desperat versjon av seg selv at hun sliter med diksjonen. Mennene i livet deres er oftest statister de kan vitser om.

Unntaket er Carries gamle flamme Aiden. Han har fått en litt fjern, men effektiv rolle. Country-hingsten bor i Virginia for å ta seg av sin rusavhengige, deprimerte sønn Wyatt. Avstandsforholdet til Carrie knirker seg fremover i serien, men byr også på sterke øyeblikk.

Carries personlighet avkles sjelden på Manhattan, hvor selvopptatthet er et plagg du tar på deg om morgenen.

I møte med Aidens strev i sør må Carrie innse at livet ikke alltid kan fikses med en dyr kjole og en skarp tunge. Det gir sesongen en fin personlighet. Det viser at moderne tema – i dette tilfellet ung mental helse – er spennende når man forholder seg til menneskene og ikke bare temaet som overskrift.

Samtidig gjør den rurale dramatikken fjaset på Park Avenue og omegn morsommere. Alle vinner.

Som et godt levd liv har også «And Just Like That...» skavanker. Dialogene kan være hastige og kunstige. Kristin Davis sliter med komisk timing. Sarah Jessica Parkers nedlatende smil er stivere enn før.

Likevel fungerer det. «And Just Like That ...» bruker muskler serien vet er sterke. Åpningsepisoden med Miranda på lesbisk sjekkebar byr på klassisk one night stand-stress. Jeg skal ikke avsløre plottet, men Mirandas halmhopping gir fôr til en hel episode med kostelig moro. Da gjenerobrer Carrie & co. Manhattans gater og sjekkescener. Hver eneste retroscene med kjappe vitser og lettbent forvikling sprudler av selvtillit.

Sarita Choudhury som eiendomsmegler Seema får en episode hvor hun virkelig føles som en god erstatter for savnede Samantha. Hun er nå godt etablert som seriens førsteelskerinne. Hun kler alt dramaet hun pisker opp rundt seg og arbeidsplassen sin. Eventyret med en globetrottende filmregissør kræsjlander på vakreste vis.

I spann med Carries morsomme feide med sin nye nabo, en pompøs engelsk forfatter som hater lyden av hennes høye hæler, klarer «And Just Like That ...» å nyetablere seg som en gøyal komedie.

Godt håndverk, velskrevne vitser og karakterer som tør å være outrerte, er nøkkelen.

Det er som å treffe en gammel venn som åpenbart har gjennomgått kosmetisk kirurgi. I stedet for å baksnakke desperasjonen blir du litt imponert over hvor godt arbeid kirurgen har gjort.