Saken er (nesten) biff på Aker brygge

– Folk går ennå på restaurant, sier Bordvenninnen idet vi passerer spisestedene på Aker brygge på vår vei mot Bryggetorget og Entrecôte by Trancher.

– Men her er en gammel kjenning som har slukket lyset, sier jeg og ser på lokalet til Sorgenfri. Der forteller en lapp at «her åpner et nytt konsept våren 2021».

Det er halvfullt i restauranten, og en ivrig og vennlig servitør fører oss til bords før han kommer med en stor krittavle:

– På grunn av smittevern gir vi ikke ut spisekart, men her har vi skrevet opp menyen. Dette er hva vi kan tilby i kveld, sier han. Så forklarer han om forrettene, størrelser på entrecôtene, hva slags tilbehør som er inkludert i «grunnprisen», og hva man ellers kan bestille.

– Dere vil kanskje tenke dere om litt mens jeg henter noe å drikke?

Spisevennen, som aldri går glipp av en invitasjon til en biffmiddag, har følge denne kvelden. Det passer bra, siden de to «forrettene» viser seg å være mer enn nok å dele på fire personer.

Vinkartet har et bredt utvalg både på rød- og hvitvinssiden. De fleste røde er skikkelige biffviner, bemerker Spisevennen, som starter med et glass hvitt: En Riesling, Mosbacher. Den er meget behagelig, så vi bestiller inn enda et glass av den. Bordvenninnen har et glass Sancerre, mens kveldens spisefølge har plukket ut en hvitvin fra Côtes de Gascoigne. Noe for enhver smak, men alle smaker, er samtliges dom.

Nå har delerettene kommet på bordet.

– Kommer vi til å orke mer etter dette, spør Bordvenninnen og ser på fatene. De flommer over med henholdsvis ceviche av kamskjell og et utvalg spekemat og ost. Fatene er så store at de fyller så å si hele bordet.

– Det går nok bra, jeg er skrubbsulten, sier Spisevennen og spidder et utvalg pølse og skinke med gaffelen.

De tynnskårne kamskjellene kommer med rødbetchips og krutonger som gir retten et bitt sammen med finkuttet chili. Det går forbausende fort å tømme fatet, men skinkene og salamien går litt tregere etter at all osten er spist. Surdeigsbrød, aioli og pimientos padron har også glidd ned sammen med de syltede grønnsakene, så nå er det bare kjøttmat igjen.

Spisevennen er usikker på hvilken rødvin vi bør velge til hovedretten. Servitøren er behjelpelig og stiller opp med smaksprøver. Til slutt ender vi på en Santenay, som er bløtere enn bl.a. bordeauxen og Baroloen vi også har fått smake.

Vi har bestilt entrecôte i alle «vektklasser» – 150, 225 og 300 gram – med diverse tilbehør. Man kan velge mellom fire sauser som er inkludert i prisen: Bearnaise, pepper- og rødvinssaus og chimichurrisalsa. Sistnevnte er en argentinsk dressing med masse olivenolje, eddik, persille og hvitløk. Vi satser på alle sammen, pluss pommes frites med og uten parmesan, grønne bønner og bakt sopp.

– Denne har en helt perfekt kjerne – blodrød og mør, men kanten er en skuffelse – den er grå, tørr og trist, sier Spisevennen, som har bestilt den største. Vi andre, som har mindre biffer, har ikke samme problemet, selv om den ene entrecôten kunne vært varmere.

Tilbehøret holder derimot langt på vei mål, bortsett fra grønnpeppersausen, som er tynn og smakløs.

– Da vi kom, virket de mer opptatt av smittevern enn de ser ut til være nå, sier spisefølget. – Det er tett med folk i lokalet. Servitøren er mer opptatt av å få mat og drikke til bordene enn å vaske over flater.

Spisevennen er god og mett, men vi bestiller crème brûlée og sjokolademousse på deling. Crème brûléen holder mål, men det er sjokolademoussen som vekker mest begeistring med sin miks av chili og karamell.

Prisnivået er ikke avskrekkende, men hvis man bestiller mye tilbehør, øker regningen tilsvarende.

– På plussiden er maten enkel og uten dikkedarer, sier Bordvenninnen.

– Selv om det største kjøttstykket skuffet, sier Spisevennen. – Men når alt kommer til alt, er dette et bra sted for kjøttelskere. Man vet hva man får til en OK pris.