Et dystopisk landskap av vanvidd og vold

Regissør Ari Aster har fått en tilhengerskare etter horrorfilmsuksessene «Hereditary» og «Midsommar».

Med sin nye, påkostede film slipper han alle restriksjonene som gjorde de to første filmene til pragmatiske og veltrimmede horrorøvelser. Ambisjonsnivået er like høyt som budsjettet på 400 millioner kroner.

Her er det ingenting som står i veien for å oppløse tradisjonell dramaturgi og forvandle tilværelsen til et dystopisk landskap av paranoia, vold og et gigantisk ødipuskompleks.

Joaquin Phoenix får den utakknemlige rollen med å fortolke en hovedrolle helt uten tiltalende trekk – ja, nesten uten nyanserende trekk overhodet.

Beau er en mentalt forstyrret mann som har barrikadert seg i en kummerlig leilighet i en amerikansk storby. Det er vanskelig å si om han gjemmer seg for de destruktive kreftene som herjer i gatene, eller for sin egen mor, som på avstand synes å utøve en voldsom innflytelse på ham.

Utgangspunktet for filmen er at han skal rekke et fly for å besøke moren, som bor i en annen del av landet. Men han kommer seg ikke ut av leiligheten. Bare det å gå ut på gaten er livsfarlig.

Det er umulig å avgjøre hvor mye av det fantastiske som skjer rundt ham, som er resultat av hans egen paranoia. Selve byen er skildret som en parodi på en samfunnskollaps der alle tar seg til rette om de får sjansen. I det minste er det noe av det som skjer, som får fysiske konsekvenser. Det kan vi forholde oss til.

Da Beau blir stengt ute av leiegården sin, blir han påkjørt av en bil og knivstukket. Det skjer etter en opprivende beskjed om at moren kan være død. Han våkner opp hos familien som kjørte på ham.

De viser seg å være så hyggelige at det grenser til ren uhygge. De lover å kjøre ham til morens begravelse, men som i alle mareritt er det noe som hindrer ham i å komme seg videre.

Les anmeldelsen av «Hereditary»: «Hereditary» er uhyggelig og kompleks

Dette er ikke en nedstigning til helvete, slik vi kjenner det fra Dantes «Den guddommelige komedie» eller klassiske horrorfilmer. Det snarere en kontinuerlig helvetesvisjon, eller en psykose, som aldri opphører.

Det finnes ingen forsonende trekk, hverken ved Beau eller tilværelsen, som vi kan feste oss ved. Det eneste denne filmen har, og som gjør det nesten til å holde ut, er den troverdigheten som Phoenix tilfører portrettet av den patetiske skikkelsen. Han har svært lite å gå på, men Beaus fryktsomme ansikt er følsomt fortolket.

Det eneste vi vet om Beau, er at han aldri har sluppet unna morens klør. Faren døde i samme øyeblikk som Beau ble unnfanget. Moren utviklet en nær incestuøs fascinasjon for sønnen. Men for et drama på over tre timer der hovedpersonen er i kamera stort sett hele tiden, blir dette for lite og fragmentert.

Vi blir nødt til, fra sidelinjen, å akseptere at alt det utrolige skjer i en konstant og stri strøm som hverken vi eller Beau har kontroll på. Etter hvert stilte også jeg meg litt likegyldig til handlingen.

Les anmeldelsen av «Midsommar»: Beksvart «Midsommar» under midnattssolens lyse himmel

Det betyr ikke at filmen ikke rommer enkeltstående unike øyeblikk. Ari Aster er utvilsomt en begavet filmskaper.

Her drar han veksler på et bredt register av stilistiske inspirasjoner. Fra den innledende overdrevne dystopi-satiren til midtpartiets eventyrlige miks av live action og animasjon. Det siste er nydelig utformet av de chilenske animasjonskunstnerne Cristóbal Leon og Joaquin Cocina.

Animasjonsdelen er filmens minst opprivende parti. Det er et nesten håpefullt nikk til «Trollmannen fra Oz», der vi for en stakket stund får et gløtt inn i Beaus poetiske sjel. Men så fortsetter det, som i et ubønnhørlig gresk drama, frem mot det endelige oppgjøret med morsskikkelsen.

Det er her Aster kanskje har hatt det mest artig. Musikalartisten Patti Ann LuPone spiller moren som i en opera. Jeg satt hele tiden og ventet på at hun skulle synge. Akkurat så hysterisk er det, på grensen til det campe, altså overdrevet og kunstig.

Men det gjør oss ikke noe mer interessert i Beau, stakkar. Han er dømt til å vandre ganske formålsløst rundt i Asters oppfinnsomme visuelle labyrint. Det hele kulminerer på en stor stadion med flomlys. Her er det mye lidenskap for filmens uttrykksmuligheter, men for liten omtanke for hovedpersonen.