«Avatar: The Last Airbender»: Underholdende eventyr for hele familien

I ny og ne går en film så til de grader på trynet at det er vanskelig å tro at det finnes noe godt i konseptet. M. Night Shyamalans film «The Last Airbender» fra 2010 er et slikt eksempel.

Filmen som hentet handlingen fra et stort univers bestående av blant annet en populær animasjonsserie, skuffet både fansen og andre.

Går det bedre med Netflix ved roret?

Det hører med til historien at de kreative hjernene bak historien, Bryan Konietzko og Michael Dante DiMartino, forlot produksjonen på grunn av såkalt kreativ uenighet. Det lover aldri godt.

Serien som nå er klar, er i alle fall av det familievennlige og underholdende slaget. «Avatar: The Last Airbender» er slettes ikke så verst.

Serien starter effektivt. Premissene settes hurtig, og du blir introdusert for hovedkonflikten. Kort fortalt er vi i en verden hvor elementene ild, luft, jord og vann er i ubalanse. Den onde ildkongen Ozai, spilt med infam innlevelse av Daniel Dae Kim, vil ha total makt.

Avataren som skal holde verden i balanse, forsvant for lenge siden. Idet avataren dukker opp igjen, er det bare ett problem. Aang (Gordon Cormie) er en 12 år gammel airbender. Han vil bare fly, leke og spise banankaker. Han er ikke klar for å forhindre verdens undergang.

Vi skal med andre ord til et av de mest velbrukte historieforløpene i fantasy-sjangeren. En ung person må finne ut hvem hen er og redde verden. På veien plukker hen opp gode hjelpere. Her kommer de i form av søskenparet Katara (Kiawentiio) og Sokka (Ian Ousley).

Høres det kjent ut?

J.K. Rowlings Harry Potter-serie, Ursula K. Le Guins Jordsjø-trilogi og Michael Endes «Den uendelige historie» er bygget over samme lest. Men alle generasjoner har sine egne helter. Aangs historie har en god moral i bunnen og bør ha potensial til å nå ut til både nye og gamle fans.

Det er vanskelig å motstå Gordon Cormie som Aang. Han er en sjarmerende blanding av barnlig uskyld og alvor. Cormie makter å tilføre karakteren sårhet.

Spesialeffektene har ikke samme rikhet og dybde som du ser i en påkostet kinofilm, men det er ikke langt unna. Monstereffektene er gode og sekvensene hvor jord, ild, vann og luft manipuleres er imponerende.

Seriens mest sjarmerende figurer kan vi takke CGI for. Den flyvende bisonen Appa og lemuren Momo stjeler hver eneste scene.

I tillegg er kampscenene fint gjennomført. Men slapp helt av, dette er familievennlig underholdning, og det spruter ikke blod og gørr. Dette er tross alt ikke «John Wick».

Alt er likevel ikke perfekt i eventyrland. Noe av det første som slo meg er at dialogen virker stiv og svulstig. «Love is brightest in the dark» må være noe av det mest klisjéfylte en karakter har liret av seg i fullt alvor på lenge.

I starten er også rytmen i utakt. Nye karakterer og steder introduseres i et hurtig tempo for så å forsvinne ut i det blå like kjapt. Dermed blir rytmen stakkato. Det virker som om serieskaper Albert Kim er livredd for å trå feil og såre hærskaren med trofaste fans.

Serien føles som et velplassert produkt uten egenart. Kanskje hadde det ikke skadet å frigjøre seg mer fra originalserien. En mindre selvhøytidelig tone, ledig stil og mer sjarm hadde gjort seg. Serien mangler et bankende hjerte.

Heldigvis tar det seg opp midtveis. Hva som egentlig står på spill trer klarere frem og slutten er riktig engasjerende. Serien er eventyrlig og søt underholdning for hele familien.