Uformelt, velsmakende og stemningsfullt

– Hva har skjedd med Bon Lio på Grünerløkka? Har de begynt med gullbelagt hummer med kaviar i trøffelsaus?

Spisefølget husker godt forrige besøk hos restauranten i gamle Mills majonesfabrikk. Da kostet en tiretters meny 965 kroner. Nå koster den 1680 kroner.

Vi har fått bord ved det ene store vinduet i den fargerike og åpne restauranten. På nettsiden til spisestedet står det at atmosfæren og servicen er like viktig som mat og drikke, og her leverer Bon Lio virkelig varene.

Vi husker godt forrige servitør vi hadde, og dagens sprudlende utgave er ikke dårligere. Til tonene av Gipsy Kings synger han «bamboleo og bomboela» og heller cava i glassene våre.

Hos Bon Lio kan du bestille full meny til 1680 kroner med ti ulike serveringer, men har også muligheten til å prøve drop in i baren for snacks og drikke.

Det er få steder i Oslo du ikke trenger å bestille bord, men her er én mulighet. Vi nipper til en frisk og balansert Dignitat Organic cava og har valgt drikkepakken til maten for 1400 kroner pr. person.

– For noen startere! Dette lover godt, skryter spisefølget.

Vi begynner måltidet med fire kjappe småretter. Oppå en smaksrik vestlandslefse legger vi en klatt seterrømme og en skje med Baerii-kaviar fra den sibirske støren. Friskt og salt.

Deretter får vi en patanegraskinke lagret i 36 måneder. Den er nettopp oppskåret foran oss ved bardisken. Under den smaksrike skinken ligger en sprø skorpe med både olivenolje og en sødmerik og kraftig tomatblanding. To herlige munnfuller.

Krokettene er sprø og varme og urteaiolien og kaviaren til god, men taskekrabben blir noe borte i smaksbildet.

Da er den siste snacksen med friterte torsketunger bedre. Saftige, salte og sprø. En flott kombinasjon med olivenskum, olivenpulver, ansjos og irrgrønn ramsløkolje. Det er deilig at de er kjapt ute med smårettene for å få stagget den verste sulten.

– Denne retten var skikkelig god! Spisefølget skraper sist rest nedi skålen. En visuelt forførende rett med sitrusmarinert skrei, semitørket tomat, vårløk, svarte oliven og friséesalat. Salte oliven, masse syre, sødme fra tomater og sprøhet og lett bitter smak fra salaten gir en balansert smaksopplevelse.

Kombinert med en frisk Rezabal fra Baskerland med grønne toner og lett mineralsk preg, koser vi oss til flere livlige, spanske toner.

Servitøren traller videre, men er ikke alltid like presis. De samme rettene blir ofte presentert på forskjellige måter til ulike bord.

Det blir også noen lange pauser mellom rettene, hvor man blir sittende med tomme glass. Vinene ligger stort sett mellom 170 og 300 kroner, så her må man bli rausere med påfyll.

Nå heller servitøren i et glass José Pariente Verdejo 2020. Vinen fra Rueda i Castilla y León er laget på druen verdejo og er en floral og frisk vin.

– Jeg synes kjøkkenet er heldig med denne retten også. Den ser tiltalende ut, og smakene er gode, mener spisefølget.

Myke kamskjell fra Frøya er også sitrusmarinert og ligger i en krem med fin smak av kokosnøtt. Det harmoniserer godt med den tropiske duften fra vinen.

De kunne godt hatt med mer Kalix løyrom, men det er godt med urteoljen og oxalis, gjøksyre, som byr på noe sitronsmak til retten.

To gigantiske sjøkreps er neste matopplevelse, men her er ikke alt på stell. De er dessverre litt lite varmebehandlet.

Det er god smak, men spesielt innmaten i klørne har feil konsistens. Saftige, faste biter er i stedet blitt litt mer glassmanetaktige. Kjøkkenet kunne også kjørt på med mer trøkk i kryddersmøret. Det smaker nemlig ikke mye.

– Dette var et løft fra forrige servering, skryter spisefølget.

Galicisk blekksprut er en variert og berikende rett. Her er kokkene mer vågale. De klemmer til med masse smak fra syltet paprika, løk og noe chili.

Det løfter retten med banket, stekt og grillet blekksprut, fritert potet og salturt på toppen. Blekkspruten er mør, men byr samtidig på fin tyggemotstand.

En flott guloransje naturvin fra produsenten Azul y Garanza i Navarra har stått fjellstøtt til blekkspruten, og nå heller servitøren i en ny variant av José Pariente cuvée especial til kveldens definitive høydepunkt.

– Dette tror jeg er den sprøeste og samtidig saftigste fisken jeg har spist på mange år. De har stekt den i smør med skinnsiden ned, og smaken er fantastisk, sier spisefølget.

Ved siden av flyndrefisken ligger en sødmefull og luftig gulrotpuré med artig smak av kaffe. I tillegg er det noen knasende biter cashewnøtter iblandet soya.

Man blir i godt humør av å være på Bon Lio. Stemningen er vibrerende og kul, med gode stoler, variert musikk og sprudlende servitører.

Myke andehjerter blandes med markant smak av blomkål. Her er også noe piff og saltpreg fra chorizo, en søtlig vinaigrette med noe honning og katalanske trøfler vi ikke kjenner så mye til.

Cal Pla Porrera Red 2018 er god, men med sin røffe stil, duft av bjørnebær, lær og noe eikepreg, er den ingen innertier til maten

– Rart at de serverer portugisisk vin og ikke holder seg i Spania. Men Textura Encoberta 2019 er god og har et fint krydderpreg til svinet, sier spisefølget. Siste rett før desserten er iberico secreto, en muskel som ligger «gjemt» mellom nakken og frambenet.

Svinet et bresert i 24 timer og grillet i kantene. Det gir mørt og saftig kjøtt med litt sprøeste stekeskorpe. Syrlig og sødmefull kvedepuré passer godt til, med knasende jordskokkchips og aromatisk kongeøsterssopp.

– En fin søtlig avslutning med ulike teksturer og gode smaker. Oliven har gått som en rød tråd gjennom store deler av måltidet, og da er det jo stas å avslutte med grønn oliveniskrem med karamellisert, hvit sjokolade, sier spisefølget.

Isen er dandert med rødlig hibiskuspulver på toppen som tilfører litt friskhet og syre. Under ligger sukkerbrød dynket i matcha-te og gir noe gressaktig på smak.

En full meny på Bon Lio tar gjerne tre-fire timers tid. En uformell, velsmakende og stemningsfull kveld med servitører som sørger for det lille ekstra. Dyre råvarer forsvarer prisen, men vinpakken er altfor høyt priset.