Illustrerer en ny type samrøre

«Tina & Bettina 2 – The Comeback» er en fjasete komedie som starter med at influencer Sophie Elise spiller seg selv i et kort videoklipp.

Der takker hun de fiktive videobloggerne Tina og Bettina for å ha banet vei for hennes egen karriere.

Med grep som dette er det tydelig at manusforfatter og hovedrolleinnehaver Odd-Magnus Williamson (Tina) har skummelt god teft for å ironisere over samtiden.

Men etter forrige ukes mediekjør mot Sophie Elise og NRK, må det være ekstra pinlig for statskanalen at karakteren Williamson spiller, den fiktive influenceren Tina, sniffer kokain i deres «P3morgen»-studio. Artig for publikum, dårlig timing for statskanalen. Filmen gir oss akkurat de bildene i hodet som NRK prøvde å avverge i forrige uke.

Spørsmålet er hvorfor statskanalen i utgangspunktet sa ja til å låne bort noen av sine fremste merkevarer til en helkommersiell kinofilm som denne? Komedien er produsert av selskapet 74 Entertainment («Jentetur» og «Gulltransporten»).

Er det fordi filmens regissør nylig har jobbet for NRK («Gym» og «4etg»)? Eller er bare NRK desperat etter å drive selvpromotering overfor unge jenter?

Jeg så «Tina & Bettina 2» på en førpremiere i Oslo. Karakterene Tina og Bettina (Henrik Thodesen) stakk innom for å kaste glans over visningen. De kalte oss «kjernepublikumet» og takket for billettpengene.

80 prosent i salen så ut til å være tenåringsjenter på rundt 15. Altså er de like gamle som karakterene Tina og Bettina var da de først ble et fenomen.

Publikum lo godt flere steder under filmen. Kort fortalt handler den om Smestad-snobbene Tina og Bettina som nå er blitt cirka 25 år. Vi følger de stokk dumme venninnenes opp- og nedturer gjennom noen skjebnesvangre måneder.

Mens alle karakterene var fiktive i den første «Tina & Bettina»-filmen (2012), spiller mange kjendiser en variant av seg selv i år. Det er en billig måte å lage film på. De uinspirerte bildeutsnittene viser også at det er brukt minimalt med penger på å få filmen til å skinne på kinolerretet. Kvalitetsmessig kunne den gått rett til strømming på mobilen.

To av NRKs viktigste flaggskip medvirker i filmen: «P3morgen» med Adelina Ibishi og Karsten Blomvik og «Melodi Grand Prix».

I filmen får nemlig Tina og Bettina kontrakt med plateselskapet Universal og deltar i MGP. Opptakene til disse scene ble i virkeligheten gjort under årets finale i Trondheim. Der opptrådte Tina og Bettina som oppvarming utenfor TV-sendingen.

I filmen zoomes det hyppig inn på MGP-programleder Else Kåss Furuseth. Hun hadde en stor rolle i den første «Tina & Bettina»-filmen. Privat er hun venninne med Williamson og Thodesen, og de to var gjester i hennes program «Kåss til kvelds» i beste sendetid denne lørdagen. Der fikk de altså promotere sin nye film i venninnens NRK-program.

Også flere av Universals fremste profiler stiller opp under eget artistnavn, med vekslende hell. Daniel Kvammen er sexslaven til Universals sjef (spilt av Kim Fairchild). Og det skal du vite Kvammen, uansett hvor mange Spellemannpriser du måtte komme til å vinne i fremtiden, det er disse bildene du kommer til å bli husket for!

Artisten Kamelen har med pistol på byen, sjekker opp Tina og fôrer henne med kokain. Han henger fast i det kriminelle «bad boy»-imaget han i virkeligheten har prøvd å ta et oppgjør med. Tix er heldigere med rollen han har fått, som en slags helgen. Popstjernen får maks uttelling for minimal innsats.

At de ulike kjendisene bare har innhopp underveis, gjør filmen episodisk og sketsjete. Det er flere morsomme øyeblikk, men hvordan det ender, blir etter hvert ikke så interessant. Filmen mangler både sjarmen og nerven til «Tina & Bettina: The Movie» (2012).

På tross av at Tina og Bettina blir popstjerner i årets film, er det lagt null innsats i å komponere gode låter. Det gjør vondt å høre på. Mest imponerende er maskeringen av Aksel Hennie. Han er ugjenkjennelig og drøyt festlig som gammelnazisten Tina er gift med.

Når kinoåret skal oppsummeres, vil kanskje «Tina & Bettina 2» stå igjen som den norske filmen som best klarte å ta samtiden på kornet. Den illustrerer en ny type samrøre. Publikum kan ikke lenger være helt sikre på hvem de ulike NRK-profilene representerer til enhver tid.

For sånn har det blitt: I gamle dager prøvde kommersielle aktører å få redaksjonell omtale av NRK. Nå satser NRK hodeløst på profilering hos kommersielle aktører. Filmproduksjon må være cirka en milliard ganger enklere når NRK bare gir faen.