Oppfølgeren til «Avatar» er eksplosiv, magisk og opprørende

Hva er det med James Cameron og vann? Jeg husker fortsatt den tårevåte opplevelsen av «Titanic» i 1997. Det store skipet sank i ishavet, folk kjempet for å overleve, og jeg hulket høyt i kinomørket.

Cameron har alltid vært god på denne potente kombinasjonen. Filmene hans er fulle av avanserte teknologiske nyvinninger, men han er også en mester i å spille på følelser. «Avatar: The Way of Water» er intet unntak.

Da den første «Avatar-» filmen hadde premiere i 2009, var den et gjennombrudd for 3D-teknologien. Jeg husker hvor betatt jeg ble. Det var som om jeg vandret rundt på en fremmed planet kalt Pandora sammen med tre meter høye, blå innfødte.

Det var filmmagi. Siden den gang har 3D både fascinert og irritert kinogjengere. Nå må du nok ta frem brillene igjen. Oppfølgeren er nesten like magisk.

Jeg vet ikke om Cameron denne gangen har fått skuespillere til å utvikle gjeller for å puste under vann, men det er bare å bøye seg i støvet. Filmteknologisk er den enestående.

De siste dagene har Cameron skrytt av at hans teknologi for å transformere trekkene til en skuespiller med CGI-animasjon er mye bedre enn Marvels. Etter å ha sett «Avatar 2» må jeg gi ham rett. Det er imponerende.

Filmen er en oppslukende historie som igjen tar deg med til Pandora. Jake (Sam Worthington) og Neytiri (Zoe Saldana) har stiftet familie og lever i pakt med naturen. Helt til idiotene fra jorden en dag kommer tilbake for å overta planeten for godt. De må bare bli kvitt disse irriterende innfødte først.

Menneskene og militæret fremstilles akkurat like stereotypt onde i denne filmen som i den forrige. Cameron er ikke subtil. Budskapet er krystallklart. «Avatar 2» handler om miljøkamp og om hvordan vi ødelegger planeten vår.

Scenen hvor grådige mennesker jakter på en tulkun, et stort og klokt hvallignende vesen, er så grusom at jeg nesten må snu meg bort. Selv om jeg vet at det bare er film, var det mildt sagt opprørende.

Da militæret starter jakten, må Jake og Neytiri flykte fra skogsområdet. De rømmer til Metkayina-klanen som holder til ved og i vannet.

Etter en dramatisk start tar filmen her en litt for lang pause. Barna får nye venner og fiender, og de må lære seg vannets vei. Her går Cameron seg litt vill i alle de flotte undervannsscenene. Vi blir bedre kjent med barna, men dessverre forsvinner hovedplottet. Filmen er over tre timer lang, og dette partiet burde vært strammet inn.

Selv om tempoet senkes, blir det aldri kjedelig. Personlig ble jeg mest fascinert av historien rundt mirakelbarnet Kiri. Hun er datteren til forskeren Grace fra den første filmen. Begge spilles av Sigourney Weaver. Kiri snakker på en måte med planeten. Det er via henne at vi blir innviet i mystikken, magien og gåten Pandora. Dette vil jeg vite mer om.

Cameron er en skaper av drømmer og mareritt. Når jeg ser på verden i dag, tviler jeg ikke på at vi hadde ødelagt fremmede planeter om vi hadde reist dit. Han spinner en sterk og viktig moralhistorie om vårt ubalanserte forhold til naturen.

Fra han lagde «Terminator» (1984) har han skapt mektige eventyr. Undervannssekvensene i «Avatar 2» er nesten umulige å beskrive. De må ses i all sin utenomjordiske skjønnhet. I dag er det kanskje dette som er kinoens oppgave? Å ta deg med til steder som ikke eksisterer. Å forføre og utforske fantasien.

Teknologien har derimot to sider. Hyperrealistiske scener gir deg følelsen av å være i et dataspill. I noen av nærbildene ble jeg satt ut av at det var for realistisk, for virkelig. Ironisk nok er det disse sekvensene som tar deg inn i «uncanny valley». Jo mer det ligner på oss, jo mer ubehagelig blir det. Jeg ble veldig bevisst på at jeg satt og så på noe som ikke eksisterer. Det er besnærende og fremmedgjørende på samme tid.

Etter det rolige partiet tar spenningen seg opp og blir nervepirrende. Natur møter teknologi i klaustrofobiske undervannsscener. I 3D blir det så intenst at jeg nesten ble sjøsyk. Pressen fikk se filmen i IMAX-salen på Odeon i Oslo. Bildet er så stort og detaljene så klare at hver vanndråpe er et kunststykke. Det er lett å bli bergtatt.

«Avatar: The Way of Water» er verdt ventetiden, selv om midtpartiet føles drøyt. Filmen er eksplosiv, fargerik, magisk, emosjonell og svært opprørende.