«Jack Ryan» avslutter på spennende vis

Det er ikke mange dager til Tom Cruise skal herje på kinolerretene. De neste ukene skal hans Ethan Hunt gjøre alle umulige stunts som hemmelige agenter er kjent for å gjøre i fantasiens navn. Hoppe fallskjerm fra skyskrapere. Kjøre motorsykler over fjordjuv. Utmanøvrere sandstormer på egen hånd.

Det er jommen bra Jack Ryan er her for å ta oss ned på jorden igjen. Vi trenger litt skitten geopolitikk i sommertider som dette.

Serien om Tom Clancys beinharde, men ganske rettferdige CIA-agent sier takk for seg med en grundig og god sesong.

Eller: Vi møter ham sikkert igjen, men vi sier hvert fall farvel til John Krasinskis tolkning av Ryan. Akkurat slik vi takket av Alec Baldwin, Harrison Ford, Ben Affleck og Chris Pine etter at de hadde gestaltet Ryan.

Jack Ryan er historieprofessoren som ble CIA-agent. I denne fjerde sesongen er han blitt nestsjef i CIA. Han rusler mellom høringer og konferanserom. Politikerne krever sitt, byråkratene drar i ham fra alle kanter.

Ryan må likevel ut i feltet da en terroristorganisasjon slår seg sammen med et mektig narkokartell i Mexico. Planen er å smugle bomber til USA via grenserutene kartellet har kontroll på.

Samtidig blir Ryan oppsøkt av Ding Chavez. Den meget kompetente CIA-operatøren har utført det ene dødelige og vellykkede oppdraget etter det andre, før han innser at alt er bestilt av en sjef i CIA, som utfører oppdrag for diktatorpenger.

Noen i CIA samarbeider med narkosmuglere og diktatorer. Resultatet kan bli et nytt 9/11.

Jack Ryan må på jobb over hele verden. Her ligner faktisk serien mest på «Mission: Impossible», når vi med letthet flytter oss fra Myanmar via Washington til Mexico og rundtom.

Denne utgaven av Jack Ryan startet i 2018. Serien debuterte med en knallgod sesong. Så ble det traust agentthriller.

Når fortellingen nå avrundes, gjøres det på smart og spennende vis. Episodene er knappet ned fra åtte til seks. Actionscenene er sjeldnere, men bedre. Kontorscenene er hardere, knappere og mer hardtslående.

«Jack Ryan» fremstår i sin fjerde sesong som rene antitesen til «Mission: Impossible». Der Tom Cruise byr på en berg-og-dal-bane av virkelighetsflyktende popcornspionasje, er Jack Ryan vaktmesteren som nesten oppgitt reiser rundt og fikser andres rør. Han utfører geopolitisk kirurgi på en verden med feber og infeksjoner.

For at dette skal fungere, må karakterene være noenlunde tredimensjonalt bygget. John Krasinski er den viktigste skuespilleren i så måte. Som Jack Ryan er han tålmodig i en heseblesende verden. Han er stoisk i kaos.

Krasinskis Ryan analyserer mens kulene flyr og bombene tikker. Viktigst av alt utstråler han at han a) vil redde landet han elsker og b) gleder seg til ferie med kjæresten Cathy.

I samspill med Wendall Pierce (karakteren Bunk i «The Wire») som James Greer, løftes Krasinski enda et hakk opp. De to får litt lite skjermtid sammen i sesong 4, men når de treffes, gnistrer det.

Også Abby Cornish som Cathy er stødig og god – og et litt annerledes kjærlighetsobjekt enn man er vant med fra actionserier. Hun er jordet, smart, tilbakelent og ambisiøs og perfekt som Ryans av-og-på-livsledsager.

«Jack Ryan» lovet mye med sin første sesong. Den innfridde aldri helt som vår tids store spionthriller («Slow Horses» er den beste, selv om den er en litt annen sjanger), men for fans av kjapp, godt konstruert CIA-underholdning er dette kjøttkaker og poteter og riskrem med rød saus. Du blir mett.

Selv om «Jack Ryan» ikke er fancy, er de fleste enige om at det av og til er mye bedre enn røkte grankvister og rucola med pinsett.

For øvrig er det ikke helt sant at dette universet lukkes helt. Michael Pena har nemlig overbevist så stort som Ding Chavez at det for tiden utvikles en egen serie som skal følge ham på farlige oppdrag i verden.