Årets mest severdige fotballdokumentar

Wrexham fotballklubb vant folks hjerter i fjor høst da første sesong av serien ble lansert. Men ligaen vant de ikke.

Nå er Hollywood-sjarmørene Ryan Reynolds og «han andre», skuespiller og produsent Rob McElhenney, tilbake med sesong to. De vil desperat ha revansje.

At to Hollywood-skuespillere skulle kjøpe opp den walisiske sliterklubben Wrexham A.F.C., hadde ingen i Wrexham drømt om – før det utrolig nok skjedde i 2021.

Det er svært vanskelig ikke å bli engasjert av de to lett naive Hollywood-skuespillerne med sin gutteaktige sjarm og manglende forståelse for alt britisk.

McElhenney fikk ideen under pandemien. I engelsk fotball, i motsetning til i USA, rykker lagene faktisk opp og ned i ligaene. Det kommer som et sjokk for mange amerikanere og gir større potensial for spenning.

Samtidig hadde McElhenney sett hvor godt sportsdokumentarer som «Sunderland ‘Til I Die» og «Last Chance U» blandet sportslige resultater med supporterkultur og garderobesnakk.

Når han også fikk med seg superstjernen Ryan Reynolds som investor, ble første sesong en overraskende fulltreffer hos publikum. Men som i fotball, hvordan følge opp en plutselig suksess?

Radarparet «Rob and Ryan» har valgt å fortsette med vinneroppskriften fra første sesong. Vi begynner med kamp én for sesongen og følger kampskjemaet sesongen ut.

Wrexham er i samme liga som året før, men ellers er lite likt. Fra å være et støvete, ukjent sted opplever byen med litt over 40.000 innbyggere at turister strømmer til fra hele verden. Når selveste kong Charles III og dronning Camilla melder sin ankomst i første episode, er klubbens klassereise komplett.

Rob og Ryan benytter anledningen til å ta seg etikettekurs i Hollywood før audiensen. Det oppleves kunstig og blir det minst vellykkede stuntet de gjør i denne sesongen så langt.

Men med kongens ankomst melder også spørsmålet seg: Har suksessen gått innbyggerne til hodet? Vi har jo fulgt så mange av dem. I dokumentarserier som følger vanlige folk, er det en fare for at de en gang så jordnære menneskene endrer seg etter hvert som serien får mange seere.

Når det gjelder Wrexham, kan man heldigvis puste lettet ut. Disse menneskene er fortsatt så genuin engelsk arbeiderklasse som man kan få dem. Eieren av stadion-puben The Turf, Wayne Jones, er akkurat like sympatisk som før, og garasjerockbandet The Declan Swans spiller akkurat like dårlig, selv om de nå, til sin store overraskelse, får betalt for å spille.

Første episode viser på varmt vis hvor mye serien har gjort for lokalmiljøet i Wrexham, uten at det blir for mye selvskryt. Andre episode følger i dette følelsesmessige sporet og handler om barn med autisme.

Wrexhams stjernespiss, Paul Mullin, velger å stå frem med sin egen sønns autisme. Samtidig møter vi tenåringen Millie Tipping, som har samme diagnose og er en dedikert supporter.

Det er lett å ta til tårene i møte med barn med sykdommer, men heldigvis blir ikke episoden for utleverende eller søkt. Etter slike svært alvorlige innslag er det bra at serien balanserer det med mer sportslig drama.

I skyggen av Wrexhams suksess har nemlig klubben Notts County klart det samme – helt på egen hånd. De seiler opp til å bli Wrexhams nemesis denne sesongen. Det er herlig for dramaturgien.

Skjellsordene hagler begge veier, og vi får se hvordan andre lags supportere misliker Wrexhams nye æra. «Vi vil se Deadpool (Reynolds superheltrolle) i gjørma!» som en uttaler det. Og som Wrexham-fansen ærlig innrømmer: Vi hadde følt det samme, hadde vi vært dem!

I en tid da mange kritiserer sportsvasking, altså at nasjonalstater eller store firmaer kjøper opp fotballklubber for å bedre sitt image, kan det virke selvmotsigende å være fan av Reynolds og McElhenneys prosjekt. Men serien er utrolig sjarmerende.

Reynolds virker født med en perfekt komisk timing og serverer hele tiden kostelige onelinere. McElhenney opplevde jeg som noe glatt og arrogant i første sesong, men nå får han vist flere sider.

I tillegg skiller de seg tydelig ut fra andre fotballinvestorer. De har hele veien involvert seg sterkt med fansen og klubben. De kan vanskelig trekke seg ut i motgangstider uten å miste mye ansikt og støtte.

Men har de penger nok til dette? En spennende tråd gjennom sesongen blir hvordan de skal finne midler til å få pusset opp stadion. For både de, og alle i Wrexham, forstår at de ikke har uendelig med dollar, og at klubben på et tidspunkt må kunne klare å gå rundt på egne prestasjoner.

Hvis du har fulgt et passelig antall fotballkontoer i sosiale medier, har det vært umulig å ikke få det største overraskelsesmomentet spoilet før årets sesong: Vil Wrexham kvalifisere seg til English Football League Two?

Men selv om man har gått på den smellen, er sesongen langt fra ødelagt. Episodene er varierte og fulle av underholdning og adrenalin.

Fotballkamper har en naturlig spenningskurve som «Welcome to Wrexham» vet å utnytte til fulle, samtidig som den sprer kunnskap, varme historier og mange kostelige spøker på eiernes bekostning. Det er denne miksen som gjør at akkurat denne sportsdokumentaren skiller seg ut. Få andre har så kameravennlige eiere som virkelig vet å le av seg selv – og ikke minst: sin makker.

Hadde jeg vært Wrexham-fan, hadde jeg nok bekymret meg for hvor lenge dette vil vare. Hvor lenge kan skuespillerne dedikere så mye tid til et lag på andre siden av Atlanteren? Men inntil da er det lite annet å gjøre enn å glede seg over at de har gått for denne elleville ideen.

Den har gjort underverker for byen Wrexham og innbyggerne der – og for oss andre er det blitt en av de mest severdige sportsdokumentarene som er der ute nå. Men hvis du kun vil se «Welcome to Wrexham» på grunn av «Deadpool», da holder det helt klart å følge Reynolds’ Instagram-konto.