Idet vi går inn i nok en periode med strenge smitteverntiltak, er kanskje ikke en apokalyptisk serie, hvor over 90 prosent av befolkningen stryker med, det du trenger.
Eller kanskje er det nettopp det du har behov for å se. «Station Eleven» er nemlig ikke helt som andre dystopiske serier.
«Station Eleven» åpner med et jungelaktig landskap. Dyr vandrer omkring. Et skittent programblad fra en Shakespeare-forestilling ligger på bakken.
Det klippes så til et teater. Skuespilleren Arthur (Gael García Bernal) faller om på scenen. Denne ene hendelsen blir et bindeledd til både fortiden og fremtiden.
The Traveling Symphony spiller Shakespeare 20 år etter katastrofen. Foto: HBO Max
Folk dør i hopetall
«Station Eleven» er basert på Emily St. John Mandels kritikerroste roman. På norsk heter den «Fordi overlevelse ikke er nok». Romanen er en poetisk skildring av livet etter katastrofen, men ingen grafsing i groteske detaljer.
Det samme kan man si om serien. Du får korte blikk på hva som skjedde da folk begynte å hoste og harke og dø i hopetall, men det grusomme tar aldri hovedrollen.
Jerevan (Himesh Patel) sitter i teatersalen samme kveld som Arthur dør. Idet skuespilleren får slag, løper han opp for å assistere. Bak scenen treffer han den unge jenta Kirsten (Matilda Lawler). I alt kaoset som oppstår, blir hun glemt. Jerevan tar ansvar og følger henne hjem. På hjemveien starter pandemien for alvor. På en flyplass strander en av Arthurs venner og en av hans ekskoner.
Skuespilleren Arthur (Gael García Bernal) binder historien sammen på tvers av tiden. Foto: HBO Max
Shakespeare overlever
Serien hopper både frem og tilbake i tid, og vi følger mange forskjellige karakterer. Det tar litt tid å skjønne hvordan det hele henger sammen, men her gjelder det å ha tålmodighet. I sentrum av det hele står den avdøde skuespilleren og et mystisk tegneseriehefte – seriens tittel.
Hovedhandlingen følger den omreisende teatertroppen The Traveling Symphony 20 år etter katastrofen. De reiser rundt i en verden som sakte reiser seg igjen. På spilleplanen står William Shakespeare.
Kirsten er blitt voksen og tolkes av Mackenzie Davis. Hun spiller teater for et utarmet folk. Et møte med to fremmed fører til endringer både for Kirsten og teatertruppen. Verden er ikke uten farer.
Hva er vi uten håp?
«Station Eleven» gir et annet bilde av apokalypsen enn det vi er vant til. Tankene flyr til Cormac McCarthys «The Road», men der hvor den var mørk og handlet om å overleve, tar serieskaper Patrick Somerville skrittet videre. Han spør hva som skjer etter at vi har overlevd.
Hvordan bygger man opp igjen et samfunn? «Survival is insufficient,» heter en av episodene. Det er ikke nok bare å overleve. Vi må ha det ene som er igjen etter at Pandora har åpnet esken: håp. Vi må ha noe å leve for.
Under lockdown i koronapandemien har mange av oss forstått hvor essensielt et kulturtilbud er for inspirasjon, energi og overskudd i livet. I en verden som aldri blir den samme, blir The Traveling Symphony et symbol på at livet fortsatt er verdt å leve.
«Station Eleven» har en drømmende og springende fortellerstil, og det tar litt tid før den setter seg. Et glimrende skuespillerensemble limer puslespillet sammen. Klippingen mellom fortid og nåtid er elegant, og visuelt er serien som en drøm – og av og til et mareritt. Bruken av både klassiskmusikk og popmusikk er også flott.
Det ligger et mysterium i bunnen av fortellingen, men først og fremst er serien et forsvar for kulturen og sivilisasjonen i møte med barbariet. Det høres kanskje elitistisk og selvforherligende ut, men serien er ikke det. Den er et spennende alternativ til de mer dystopiske fremtidsvisjonene etter en katastrofal hendelse.
