En far (Paul Rudd) og hans unge datter Ridley (Jenna Ortega) drar på en slags villmarksretreat hos en eksentrisk milliardær. Målet er å finne tilbake til hverandre etter morens død, i hvert fall håper faren det.
På veien kolliderer de med en mystisk enhjørning. Hendelsen gir faren panikk, men setter datteren i kontakt med mystiske krefter. Brått forsvinner kvisene hennes. Det viser seg at enhjørningen har helende egenskaper. Ja, mye tyder på at den kan kurere kreft.
Da milliardæren de er på besøk hos, spilt av den uforlignelige Richard E. Grant, får ferten av dette, øyner han tidenes forretningskonsept. Men ikke bare det: Han ser muligheten til å leve lenger.
Det gjelder bare å temme disse enhjørningene som ser ut til å ha evig liv. Som en Indiana Jones leder han en ekspedisjon for å fange den sjeldne skapningen. Men det er bare én person enhjørningene er villige til å bøye seg for, ifølge myten, og det er en uskyldsren ung kvinne. Er Ridley uskyldig nok til å fungere som lokkemat? Og lar hun seg utnytte til det formålet?
Fantasyhorror
Dette er fantasyhorror av den mildt sagt uforpliktende sorten. Her slipper vi å identifisere oss med noen. Da blir heller ikke horrorinnslagene så opprivende. De aller fleste i rollegalleriet er så usympatiske at enhjørningene kan drepe for fote uten at vi tar anstøt.
Jeg håpet i det lengste at de med de vittigste replikkene fikk leve lengst. Nok en gang får vi bevis på hvor umistelig «Withnail and I»-legenden Richard E. Grant er. Ingen kan «campe opp» selv halvdøde replikker som han. Her får han uvurderlig hjelp av Téa Leoni i rollen som hans partner in crime. De er visstnok basert på den hensynsløse Sackler-familien. Jeg tviler på at de var en brøkdel så underholdende.
Jenna Ortega er den eneste i filmen som ikke er med på satiren. For at enhjørningene skal tro på henne som en genuin uskyld, må vi også det. Hun er vår emosjonelle forbindelse til fantasy-universet. Ortega har et perfekt omskiftelig ansikt som speil for det som skjer. Rudd har kanskje en utakknemlig rolle som humørløs far og korrumpert advokat som er håndlanger for legemiddelindustrien. Han må spares for datterens skyld og tar, gjesp, til slutt de gode kreftenes side.
Klønete regi
Alex Scharfman er ingen elegant regidebutant. Å veksle mellom satire og fantasyhorror, mellom cheesy situasjonskomedie og sentimentalt familiedrama, krever et visst raffinement. Den uerfarne regissøren flesker til med alt han har og lar det stå til. Det er ikke alltid vakkert å se på.
Uttrykket du får når du har kollidert med en enhjørning. Foto: Nordisk
Spesielt klønete blir det da han lar enhjørningene gå amok inne i palasset. Enhjørninger kommer sjelden til sin rett i så kronglete omgivelser. Men jeg tviler ikke på at filmskaperne og skuespillerne har hatt det moro.
Jeg kan levende forestille meg filmskapernes presentasjon av denne historien for filmstudioet A24. Omtrent som i en episode av Apple-serien «The Studio», der man kappes om å komme opp med de mest avsindige krysninger mellom tidligere filmsuksesser. Scharfman vil gi oss noe vi ikke har sett eller følt før, og ære være ham for det.
Filmens største skurker, spilt av Téa Leoni og Richard E. Grant (ytterst til venstre) har de vittigste replikkene. Foto: Nordisk
Det er på mange måter filmstudioet A24's motto – å gi oss noe vi ikke visste vi ville ha. Men om vi vil ha denne tilsiktede smakløse sjangerhybriden, som ler like mye av seg selv som av rollefigurene, er jeg usikker på. Noe sier meg at den vil fungere bedre på strømming enn på kino.
Her kan du fint ta turen ut på kjøkkenet etter mer popcorn uten å falle av. Ideene slår hverandre ofte i hjel før de leder til noe som krever kontinuerlig oppmerksomhet.
