Ofte leter dokumentarfilmskapere etter det uvanlige i det vanlige. I denne nye filmen av August B. Hanssen og Even Benestad forholder det seg nesten motsatt.
Vi møter tre menn som fremstår så normale som enkeltindivider, at vi nesten glemmer hvor uvanlige de er. De søker etter en normalitet majoriteten av oss kan ta for gitt. Ja, du skal lete lenge etter en mer ufarlig gjeng som ønsker å være en del av fellesskapet.
Likevel oppfatter enkelte grupper dem som noe av det farligste som har innhentet vår sivilisasjon.
Ved å være tre menn som lever i et kjærlighetsforhold og ønsker å få barn sammen, har de fått mye uønsket oppmerksomhet, for å si det forsiktig. Likevel tok de selv kontakt med filmskaperne for å få sin historie fortalt.
Som Kris, den fødende i familien, sier det: «Vi har lenge lurt på om vi skal krype tilbake til gjemmestedene våre til bølgen av hat har lagt seg.»
Isteden fant de ut at det var ingen vei tilbake.
Det håper jeg de ikke angrer på. Denne filmen er blitt et sterkt empatisk innlegg for retten til å inngå andre typer familiekonstellasjoner uten å akseptere at det må gå på bekostning av grunnleggende rettigheter.
Politikk og terror
Kris er det naturlige sentrum i denne uortodokse familien. Ikke bare fordi han skal føde, men fordi vi kommer tettest på ham både emosjonelt og rent fysisk. Vi får innblikk i hans bakgrunn som en jente som tidlig opplevde at hun var gutt.
Kris blir offer for en vaklende offentlig norsk politikk overfor transpersoner. Han får tidlig beskjed om at både eggstokker og livmor må fjernes. Nærmest ved en tilfeldighet får han likevel vite at livmoren faktisk er intakt, og at han fullt mulig kan føde.
Det brukes ikke mye tid på å forklare de medisinske og tekniske utfordringene. Men filmen legger ikke skjul på hvor krevende og smertefullt det er – i tillegg til den påkjenningen en vanlig fødsel er.
Tre menn og en baby. Foto: Indie Film
Dette er ikke en familie som søker utenforskap og alenegang – de ønsker aksept fra fellesskapet. Den empatiske holdningen hos filmskaperne gjør oss mer sensitive overfor det sosiale presset som omgir den sårbare familien.
Visstnok startet opptakene samme dato som terrorangrepet mot Pride-festen på London pub 25. juni 2022. Det er en hendelse som hele tiden ligger der i bakgrunnen under opptakene til denne filmen.
Behovet for aksept
«Tre fedre» er ikke en film der representanter for den offisielle politikken kommer til orde. Vi følger Kris, David og Sindre tett i deres kamp for å bære frem et felles barn. Vi opplever det fra deres perspektiv, men uten at filmskaperne behøver å ty til retoriske stikk eller hardtslående virkemidler.
- Les mer om familien: De trodde babydrømmen var knust. Nå er de blitt Dada, Pappa og Pappen.
Dette er en lavmælt film som lar bildene tale. Det er ingen idyll som presenteres, men et kjærlighetsfullt portrett. I det polariserte klimaet som for tiden preger særlig transdebatten, vil noen oppfatte det som et partsinnlegg. Ganske sikkert vil det bidra til nettopp den normaliseringen filmskaperne og hovedpersonene ønsker.
Det er en bakside ved denne normaliseringen, slik jeg opplever det, og det har ikke noe med kjønnspolitiske vurderinger å gjøre. Når filmskaperne og hovedrollene er så oppsatt på å bli skildret som normale og vanlige, står de i fare for å bli, vel, litt kjedelige.
Det er ikke plass til interne motsetninger og individuelle særegenheter i dette familieportrettet. Målet synes å være å fremstå så ufarlige som mulig. Det forteller selvsagt mye om det harde klimaet som omgir dem. Men det gjør det ekstra utfordrende å skape kontrastfull filmkunst.
