«I kjærlighetens navn» har pupper og lår, men ikke mye mer

Det ligger godt til rette for en skikkelig innertier av en dramakomedie i Bård Breiens nye, selvopplevde TV-drama «I kjærlighetens navn».

Her er store navn som Trond Espen Seim, Maria Bonnevie og brødrene Oftebro, Jonas og Jacob, for å nevne noen. Et knakende godt produksjonsteam gjenskaper fint det glade 70-, 80- og 90-tall uten å falle i den overdrevne nostalgifellen.

Serien er skrevet i samarbeid med blant andre Erlend Loe. Han står bak «Kampen for tilværelsen», en av de morsomste seriene på norske skjermer de siste 10 årene. Historien i «I kjærlighetens navn» er like deler spinnvill og tragisk.

Hvordan har det da kunnet ende opp så tannløst, uengasjerende og umorsomt?

La oss starte med det som funker. Det er barnedåp en gang midt på 2000-tallet. Balder (Jonas Hoff Oftebro) skal døpe datteren og har samlet storfamilien. Pappa Lars Bang (Seim) er ikke invitert, men dukker opp likevel.

Herfra er stort sett hver episode en kombinasjon av nevnte barnedåp og historien om familiens forfall. Familiens forfall drives frem av pappa Bangs pornobedrift og generelle drittsekkoppførsel.

Tidskoloritten er god. Breien gjenskaper fortidens utfordringer uten altfor mye nostalgirunking, hvis vi skal bruke seriens egen ordlyd. Her er det både en del pupper og lår på skjermen og en god dose kuk og fitte i språkbruken.

Ja, det er litt vulgært, og kanskje også forsøk på humor, men brodden forsvinner overraskende raskt. Selv om hovedfokuset ligger på dramadelen, er det unektelig noen svake forsøk på humor som, i hvert fall for min egen del, bommer fullstendig på mål.

De to ungguttene på familieferie i København får bli med pappa til pornoredaksjonen og storøyd opplever litt god gammeldags nakenhet, men smilerynkene er aldri i fare for overeksponering. Den gebrokne dialekten til Bonnevies islandske beiler Thorvaldurs (Ívar Örn Sverrison) hjelper heller ikke.

Akkurat som tilbakeblikket til 70- og 80-tallet føles humoren utdatert og gammeldags.

Trond Espen Seim spiller altså Lars Bang, familiefar og ektemann, men også en kåtskalk og en mester i utroskap og gaslighting. Han er, som mange pappaer, en «nå koser vi oss»-type, selv om hverken vi som publikum eller familien hans koser oss særlig mye.

Det er denne insisteringen på en stemning som ikke finnes, som også preger mye av dramatikken. Det er vanskelig å sympatisere med noen av de involverte. Når man ikke bryr seg nevneverdig om karakterene, er det også vanskelig å la seg rive med av handlingen.

Med en av de mest monotone og kjedelige fortellerstemmene jeg kan huske å ha opplevd, som hadde gjort større suksess som en søvndyssende pratepodkast enn å skape engasjement rundt fortellingen, faller engasjementet ytterligere.

Utfordringene ved å drive en bedrift som livnærer seg på erotisk innhold, det være seg 70-tallets blader, 80-tallets videokassetter eller 90-tallets telefonsexselgere, blir heller aldri ordentlig belyst.

Det er noen små glimt av Kjell Magne Bondevik og Kvinnefronten her og der. Ellers handler det mest om å tilrettelegge for Seims raljeringer om et forknytt norsk folkeslag, eller for å vise litt mer pupper og lår.

Det er utvilsomt mye mimreverdig for alle som har vokst opp før internett. For å se porno da, måtte man ut i skauen, eller hjem til han ene i klassen som hadde en far med Cupido-abonnement. Men det er langt fra nok til å redde en ellers ganske svak seeropplevelse.