«Mountainhead» er en kullsvart satire om de superrike

Å dramatisere herskerklassen på film har sjelden ført til noe annet enn en sirkusaktig dekadanse og demonisering. Eneste unntaket må være klassikeren «Leoparden» (1963), som ga oss et uvanlig empatisk portrett av en reaksjonær patriark.

Vår tids superrike fikk sitt pass påskrevet i seriesuksessen «Succession». De oppførte seg hårreisende narsissistisk, men noen av dem fikk likevel vår sympati. Dessuten ville i hvert fall ikke jeg vært foruten serieskaper Jesse Armstrongs sylskarpe og morbide replikkunst.

Det tar ikke mange sekunder av hans første spillefilm før vi angripes av like giftige onelinere fra alle kanter. Denne gangen har Armstrong samlet fire strålende skuespillere til et kammerspill om superrike tek-gründere som møtes for en helg med forbrødring på et overdådig vintersportssted.

«No Meals, No Deals and No High Heels» er deres motto. Men å skille jobb og privatliv for denne gjengen er selvsagt umulig. Den neste store dealen er luften de puster inn.

«Papa Bear» i denne kvartetten er Randall (Steve Carell), som var milliardær allerede mens de andre gikk på barneskolen. Han er nå passert av jyplingen Venis (Cory Michael Smith), som med sin sosiale medier-plattform Traam er god for flere hundre milliarder dollar. Det gjør selvsagt vondt.

Det blir ikke mindre komplisert av at Jeff (Ramy Youssef) har utviklet en app som kan skille fakta og propaganda. Det er nemlig akkurat hva Venis nå trenger for å blidgjøre amerikanske myndigheter, som ser Traam som en samfunnstrussel. Og så har vi verten, Souper (Jason Schwarzmann). Han har fått sitt økenavn fordi han er litt annerledes enn de andre. Han er nemlig ennå ikke dollarmilliardær.

Det plasserer selvsagt Souper nederst på rangstigen i denne darwinistiske guttemann-jungelen. Deres felles forakt for alle andre enn den 0,1 prosenten som nå styrer verden, har resultert i en sinnrik og nesten kryptisk lingo av nedsettende begreper og hersketeknikker. Ikke siden David Mamets «Glengarry Glen Ross» (1984) har såkalt giftig maskulinitet blitt pakket inn med så imponerende – og skal vi si: raffinert – replikkunst.

Jeg skal ikke gjenta for mange av dem her – det handler først og fremst om måten de blir avlevert på. Som da de fastslår at vår planet var en ok start up, men at de (og derfor vi) har vokst ut av den. De bestemmer seg derfor for å ta over verden.

Venis har allerede skapt kaos med Traam, som er så polariserende og farlig at den får Twitter til å fremstå som, vel, Bluesky. De er alle enige om at skjellsettende hendelser i verdenshistorien, som de nå regisserer, vil kreve et visst antall menneskeliv. Men hvor går grensen?

Disse moralske anfektelsene tar en sjokkerende vending etter hvert som paranoiaen og giftigheten i brorskapet vokser. Som i Hitchcocks «Repet» (1948) er Nietzsche alltid god å ty til når man planlegger å knerte hverandre for et høyere mål. Finnes det et snev av moralsk bevissthet igjen hos disse selvutnevnte alfahannene?

Jeg har kanskje røpt mer enn jeg bør, så la meg si det slik: Om du i disse utfordrende tider har behov for å beholde troen på menneskeheten, så er kanskje ikke dette filmen for deg. Men om du liker skuespillerkunst av det samme kaliber som vi fikk oppleve i «Succession», har du mange godbiter i vente. Lett fordøyelige er de ikke.

Det er ikke like gøy å le av tek-gründerne, slik det var i komiserien «Silicon Valley» (2014), når vi ser hvordan de turer frem. Det blir selvsagt for enkelt å trekke direkte paralleller til vår tids tek-orakler, men det er samtidig vanskelig å ikke gjøre det. Alle rollefigurene har gjenkjennelige trekk fra både Musk, Thiel, Zuckerberg og Altman – for å nevne noen. Samtidig har mye endret seg på skremmende kort tid siden Armstrong ga oss «Succession».

Tidsånden er blitt langt mørkere og hans univers oppleves ikke som like drøyt lenger. Vi ønsker ikke å heie på disse sosiopatene, og det vet han. Likevel er dramaet avhengig av innlevelse. Vi må på et eller annet nivå relatere oss til disse mennene. Det kan bli en utfordring.

Deres menneskelighet kommer kun til uttrykk gjennom den ustoppelige interne rivaliseringen og usikkerheten. Det er vel bare Jeff som har noe som ligner en moralsk bevissthet. Men kjemien er upåklagelig i dette ensemblet av begavede komedieskuespillere som vet hvor lite som noen ganger skal til for å få frem vesentlige nyanser.

Det er kanskje ikke all verden av undertekst her. Men vår tids banale undergangsstemning, drevet frem av umodne

broligarker

, har sjelden blitt skildret så brutalt og skarpt.