Hun kjører rundt i en 1967 Plymouth Barracuda, bor i bilen, har en klessans langt unna motehusene i Paris og en frisyre om står til alle kanter. Hun er også en menneskelig løgndetektor.
Møt din nye krimfavoritt.
Skuespiller, komiker og produsent Natasha Lyonne har vært i bransjen lenge, men hun fikk for alvor sitt gjennombrudd for et stort publikum med Netflix-serien «Russian Doll».
Nå er hun tilbake i en rufsete og tøff rolle som er helt perfekt for henne.
Juks og løgner
«Poker Face» starter i et kasino. I teorien burde Las Vegas være et perfekt sted for en som Charlie Cale (Lyonne), som har en unik evne til å lese menneskers ansikt. Hun vet når du lyver.
Problemet er at kasinoer ikke er så glad i folk som jukser – spesielt ikke når det er nesten umulig å avsløre dem. Uansett, Cale ender opp med å jobbe for sjefen på kasinoet. Da sønnen (Adrien Brody) overtar kontrollen, blir det trøbbel.
Til tross for tittelen, dveler ikke serien ved høyrisiko pokerspill. Handlingen tar deg med på en morsom reise på tvers av USA.
Hund, kom deg ut av bilen min! Foto: Karolina Wojtasik / Peacock
Episode-krim
Etter strømmetjenestenes inntog, ble vi vant til krimserier som følger en hovedhistorie gjennom en hel sesong. Noen ganger over flere sesonger.
«Breaking Bad» satte standarden. Det samme gjorde «Justified», «True Detective» og en hel rekke andre. Intrigene ble dratt ut i det uendelige. Jeg ble litt lei.
Å starte på en ny serie føles av og til som en stor og tidkrevende forpliktelse. Jeg har tatt meg i å savne de gode gamle episode-krim-seriene. Du vet, de seriene der du får hele mysteriet nøstet opp på en time. Det er nok en av grunnene til at jeg nå koser meg med den 23. sesongen av «Mord og mysterier» på NRK og falt pladask for sjarmerende «Will Trent» på Disney+.
Jeg ser at mange sammenligner «Poker Face» med den gamle klassikeren «Columbo». Det er ikke dumt. Lyonnes serie er bygd over samme lest.
I episoden «The Night Shift» skal Charlie bare ha en liten matpause. Det går ikke helt som planlagt. Foto: Evans Vestal Ward / Peacock
Du vet svaret
Peter Falk levendegjorde den tilsynelatende klumsete detektiven Columbo. Han var lett å undervurdere, men selvsagt var han sylskarp.
«Columbo» var lagt opp slik at du som seer får hele forhistorien. Du vet altså hvem som er morderen. Det gjør du også i «Poker Face». Det er da ikke en hvem-gjorde-det-krim, men en hvordan-løses-gåten-krim.
Charlie som kjører langs støvete landeveier i det landstrakte landet, møter både løgnere og sannsigere. Hennes reise fører henne fra en øde service-stasjon via en populær bbq-restaurant i Texas til å bli en del av crewet til et metallband.
Fellesnevneren er drap, og Charlies metoder er originale. Siden vår helt er en vandrende løgndetektor, roter hun seg opp i trøbbel mens hun egentlig bare skulle ha en matpause.
Tøff og selvstendig
Med sin røffe fremtoning sender Charlie tankene mine til en annen amerikansk krimhelt. Hun har noen fellestrekk med Sue Craftons privatdetektiv Kinsey Millhone.
De jobber begge på utsiden av systemet. Begge er litt atypiske kvinneskikkelser i populærkulturen, og de er det motsatte av perfekte og glamorøse. Vi trenger fortsatt karakterer som bryter med hvordan kvinner tradisjonelt er blitt fremstilt i en tradisjonelt mannsdominert krimsjanger.
Den sexy, mystiske og farlige femme fatal er den mest ikoniske skikkelsen i krimhistorien, men endringene har heldigvis pågått en stund. Vi husker vel alle Frances McDormands gravide detektiv Marge Gunderson i Coen-klassikeren «Fargo» fra 1996. Marge var banebrytende. Noen av episodene i «Poker Face» kan i atmosfære og stemning minne litt om den.
Elementet som gjør at «Poker Face» skiller seg ut, er derimot et annet.
Natasha Lyonne flekser også komi-musklene i «Poker Face» Foto: Karolina Wojtasik / Peacock
Stjerner på rekke og rad
Serien bruker nemlig ikke «Fargos» beksvarte humor. «Poker Face» preges heller av en skarp, men også et veldig menneskelig vidd. Natasha Lyonne tilfører krimuniverset massevis av lun latter og sjarm. Hun har en herlig hardkokt fremtoning som det er vanskelig å motstå, i tillegg til en utmerket komisk timing.
Du får groteske og blodige drap, men serien er snill med detaljene. I stedet får du pussige mordgåter, samt dialog med pulpaktig snert.
Charlie lirer av seg små gullkorn som «I’ve been rich. Easier than being broke, harder than I’m doing just fine» og «I’m still pretty much a dumbass, and I’m doing just fine».
Serien er kjapp, den har tilløp til å være sarkastisk på vegne av menneskenaturens iboende grådighet, og en rekke kjente fjes dukker opp i festlige gjesteroller.
Hong Chau som hvileløs trailersjåfør og Chloë Sevigny som falmet metall-artist er aldeles strålende.
En episode er nok
Bak det hele står Rian Johnson. Han er blitt et kjent navn etter suksessen med krimkomediene «Knives Out» og «Glass Onion».
Fortellingene hans har ofte mange lag, en kjapp registil samt en forkjærlighet for snodige kameravinkler. Dette er ikke så fremtredende i «Poker Face», men han puster uten tvil nytt liv i den tradisjonelle episode-krimmen.
Serien føles frisk, morsom, underholdende og lettbent. For mange episoder på rad med Charlie kan dog bli i det mest intense laget. «Poker Face» er best når du ser én episode i uken, slik som da «Columbo» rullet over skjermen i gamle dager.
