Restaurantanmeldelse: Alex Sushi er ikke lenger helt rå

Over 17 år. 17 år! Så lenge har Alex vært kongen av sushi i Oslo. På ingen måte folkelig, her er selv take away-boksene designervare. Men folket har elsket Alex år etter år. Enda så dyrt det er, er restauranten like populær, selv om noen anmeldere murrer om konservativ og kjedelig meny.

Også innredningen er konservativ. Det tre etasjes restauranthuset på Solli plass er forsiktig utvidet og modernisert opp gjennom årene og fremstår som tidløst elegant, med den store, ovale sushibaren i første etasje som et naturlig midtpunkt.

Der vagler vi oss opp på høye, men gode stoler sammen med forelskede par, en mor og hennes tenåringsdatter og tre forretningsreisende med Tripadvisor-appen fremme. De svartkledde servitørene er som svevende ånder konstant i nærheten, alltid blide, alltid ivrige etter å behage.

– Det eneste som kan være litt dumt med å sitte her, og ikke ved et bord, er at vi ikke får snakket så mye sammen, sier Willie. Han ser ikke på meg, blikket hans følger sushikokken som deler opp en avokado med håndbevegelser som om det var en slags dans. 30 sekunder senere ligger en skivet frukt i perfekt taksteinsformasjon på benken.

Servitøren fyller vann og en tørr Riesling i glassene, forsvinner ut på kjøkkenet og er straks tilbake med to stilige, svarte skåler med dampende misosuppe. Siden starten i 2001 har det i tillegg til à la carte vært tre menyer å velge mellom på Alex Sushi, hvit, rød og svart og omakase. De er ganske like i bunnen, med sashimi, nigiri sushi og maki – tillegget på den røde er tempurasalat, den svarte har tempurasalat og gratinert hummer.

Vi har gjort som så ofte før, bestilt en rød og en svart. Aftenpostens anmelder valgte også rødt i 2001, da kostet den 450 kroner. Nå koster den 655, noe som omtrent på kronen følger prisstigningen i disse 17 årene.

Den salte og runde misosuppen er på huset, en glovarm appetittvekker. Kokkene som jobber en halvmeter unna er ikke mindre forventningsskapende: Det er rett og slett fantastisk å ha orkesterplass til slik kokkekunst. Måten de presser risen sammen, håndlaget med gassbrenneren som så vidt griller laksenigirien. Alle de deilige råvarene som ligger rett foran oss...

Etter misosuppen er det tid for sashimi, et hvitt porselensfat med laks, kveite, kamskjell, havabbor og kongekrabbe, pyntet med litt grønne urter og lakserogn. Det er vakkert, det er enkelt – og det er veldig tradisjonelt. De tre sausene som følger med er litt mer vovede, her er både trøffelsaus, spicy sitrongress og ponzusaus. Til min overraskelse syns jeg trøffelsausen er best.

Fisken er nydelig skåret, lar seg lett bite over og smaker friskt og rent av hav. Alex’ syltede ingefær er også litt bedre enn vanlig. Selvfølgelig.

– Med så lite kreativitet henger alt på råvarene, sier Willie. – Og så langt holder det jo.

Men så smaker vi på kongekrabben, og møter kveldens første, lille skuffelse. Den er litt melen og smaker ingenting.

Så er det tid for nigiri sushi. Fem perfekt formede fiskebiter; lett grillet toro (tunfiskmage), laks, havabbor, scampi og gunki med lakserogn og vaktelegg.

Alt er tilberedt helt etter boken. Kvaliteten på råvarene er skyhøy. Men samtidig er det unektelig litt kjedelig at det dristigste man serverer er en rå vakteleggplumme.

Neste servering er en salat med tempurastekt scampi, avokado, reddik og chilimajones, smakfull og god, om enn litt fet.

Den siste retten er en halv, gratinert canadisk hummer, omkranset av maki-biter, en stor futomaki med fritert scampi og maki med fritert softshellskrabbe under tynne skiver avokado. For en sjåvinistisk nordmann er hummeren overraskende smakfull, saftig og god, den fete sausen er deilig følge. Vi greier ikke å spise opp alle makiene, de er vellagede og gode, men det blir jo mektig med så mye frityr.

Under hele måltidet har vi småpratet med kokkene, med servitørene, med gjestene ved siden av. Vi har lært om innfrysing av canadisk hummer, slakting av tunfisk og forskjellen på ponzu og yuzu. Vi har følt oss så hjertelig velkommen og så vel ivaretatt at vi har lyst til å trille seksere bare av den grunn. Men den sekseren kommer først tilbake når 17-åringen har vokst ut av sin ungdommelige sløvhet og kastet seg ut i noe litt mer utfordrende enn standardrepertoaret på langt rimeligere take away-sjapper.