Tar ikke bølgen for nye Bølgen & Moi

... men vi blir stående i flere minutter før en av de to pratsomme på bordet nærmest oss reiser seg, kommer bort og spør om vi har reservert bord. Det har vi ikke, men de finner likevel plass til oss.

Snart har vi fått vann og menyer, men så blir servitøren borte.

Lenge.

Vi benytter ventetiden til å studere menyen og den fargerike, graffiti-aktige kunsten som pryder veggene.

– Veldig hipt, sier Bordvenninnen, som begynner å bli både sulten og utålmodig.

Omsider får vi bestilt, og drikke kommer til bordet. Så får vi ventebrødet. Det blir spist opp lenge før forrettene kommer.

Bordvenninnens tartar består av rått, finkvernet kjøtt med en eggeplomme struttende som en sol i midten.

– Jeg liker at man har lagt tilbehøret rundt kjøttet slik at man kan blande det inn selv, sier hun, som også synes at syltet sopp og parmesanmajones er vellykket tilbehør.

Min skagenrøre er en grei porsjon på en skive surdeigsbrød, pyntet med dill og spretne rogn på toppen. Den får godkjent, uten at vi blir imponerte.

– Har de glemt oss helt? Vi sitter med en skvett vann nederst i glasset, vinen er tømt, og ingen mat er å se. Folk som har kommet etter oss, har fått sine retter, og servitørene løper og løper, men alltid forbi bordet vårt.

Det ser ut til at et større selskap lenger inne i lokalet får all oppmerksomhet. Til slutt får Bordvenninnen huket tak i en for å spørre om hvor det blir av hovedrettene, og om det er mulig å få mer drikke. Servitøren sier at hun skal sjekke. Litt etter kommer en annen og ber om unnskyldning for ventetiden, som nå har passert godt over halvtimen, nærmere 40 minutter.

Vi får påfyll i glassene, og ti minutter senere (Bordvenninnen tar tiden) står hovedrettene på bordet.

– Jeg vet ikke om dette lammet er verd ventetiden, sier jeg og skjærer i min karré. – Kjøttet er for så vidt mørt, men de ternede rotgrønnsakene og sellerirotpureen er temmelig uspennende og minner om pytt i panne.

Sausen, som skal bestå av honning og sennep, smaker også fint lite, og hovedinntrykket er en rett som kunne vært hevet hvis smaksbildet hadde vært tydeligere. Nå fremstår helhetsinntrykket som blast.

Bordvenninnens torsk flaker seg fint og er pyntet med en liten kreps som ut fra konsistensen later til å ha vært dypfryst før den kom inn på kjøkkenet. Spinat, kantareller og potetpuré tilsmakt parmesan er derimot fint følge til fisken.

– Kjøkkenet kan sine saker selv om retten som helhet ikke utmerker seg. Man får en samlebåndsfølelse.

– Så sitter vi her og blomstrer igjen. Bordvenninnen er blitt lei av all venting og synes at vi bare skal betale og gå. Vi ender likevel med to desserter, som kommer relativt raskt sett ut fra hvor tregt det har gått tidligere denne kvelden.

Sjokoladefondanten og panna cottaen er begge greie avslutninger, men sistnevnte bærer preg av å komme rett fra kjøleskapet, og den lunkne fondanten reddes av en forfriskende bringebærsorbet.

– Jeg leser på nettsiden at Bølgeb & Moi Gimle beskrives som «fantastisk mat og høy puls i vårt nye flaggskip midt i Bygdøy allé», sier Bordvenninnen, som har fått rikelig tid til å sjekke telefonen mens vi har ventet på rettene. – Det som ga meg mest høy puls i kveld, var mangelen på service.

Kjøkkenet redder noe av opplevelsen, selv om vi synes at prisnivået ikke kan forsvares sett ut fra hva vi har fått å spise.

– Det virker som om dette stedet ønsker å være en hipp bar- og restaurant-kombinasjon i samme stil som BA3 lenger ned i gaten, eller Louise og Ling Ling på Aker brygge. Da synes jeg at den gamle avdelingen av Bølgen & Moi på Briskeby fungerte bedre som nabolagsrestaurant – dit man gjerne drar for en god brunsj eller noe smått utpå kvelden. Dette er hverken-eller, avslutter Bordvenninnen.