Den unge skuespilleren er et funn

Vi har alle vært der. Tenåringstiden er ikke for pyser. Usikkerhet, skolepress og mobbing. Livet kan lett bli besværlig om du ikke er med i den kule gjengen.

Det er hverken Mina (Liv Elvira Kippersund Larsson) eller bestekompisen Markus (Sturla Puran Harbitz).

Regissør Aurora Gossé velger å starte med slutten. Filmen åpner med nærbildet av en ung og forskremt jente. En fortellerstemme spør hvordan i alle vide verden hun havnet her.

Så hopper vi tilbake til skolestart i 7. klasse. Mina og Markus er klassens nerder og har det egentlig ganske bra. Helt til kjekkasen Edvin (Viljar Knutsen Bjaadal) ankommer. Han har flyttet fra Oslo til Hamar, og han er supergod i hiphop.

Ergo blir det dansefeber på skolen. Mina får stjerner i øynene av skolens ambisiøse og skruppelløse, men sjarmerende superdanser. Hun møter opp på audition med den kule, men rettferdige treneren Shaan (Cengiz Al). Han ser noe i Mina hun ikke ser selv, og mot alle odds blir hun med i gruppen.

Det som utspiller seg er, for å sitere Minas frustrerte mor (Andrea Bræin Hovig), som tatt ut av en amerikansk high school-film. Og det er nettopp det dette er – bare satt til Hamar og på barneskolen. Det er forøvrig på tide at Norges dyreste stupetårn får være bakgrunnskulisse i en film.

Stemningen i filmen sendte meg rett tilbake til Molde kino i selskap med Molly Ringwald og Jon Cryer i «Pretty in Pink» (1986). Der handlet det riktignok om klasse og snobberi, men følelsen av å måtte jobbe dobbelt så hardt for å bli akseptert i den «riktige» gjengen ligger i bunnen av begge filmene.

Mina har jo aldri danset i sitt liv. Heldigvis har hun en bestemor, herlig spilt av en opplagt Anne Marit Jacobsen, som danset ved Chat Noir da hun var ung. Bestemoren får lokket den nerdete tenåringen ut på dansegulvet.

Ordet livsbejaende er kanskje en klisjé, men det er akkurat det ordet jeg vil bruke om «Dancing Queen».

Mina har kanskje ikke danset før, men det er ingenting å si på innsatsen. Hun går så inn i rollen at det selvsagt går helt over styr.

Aurora Gossé greier å flette inn vonde temaer som mobbing, kroppsskam, slankehysteri uten at det involverer noen form for pekefinger. Minas behov for å passe inn blant de kule følger en velkjent historiebue, men den er fortalt med hjertet. Under alle de kule dansetrinnene ligger en historie om mot og positivitet.

«Dancing Queen» er forfriskende, selv om noen av dansesekvensene kunne vært strammet noe inn. Men det handler om dansing, så det hører med til sjangeren.

Det helt fabelaktig at soundtracket består av alt fra Abba og Karpe til Inger Lise Rypdal. Sistnevnte er ikke et naturlig tilskudd i en hiphop-film, men her passer hun helt perfekt.

De som skal ha mest ros av alle er de unge skuespillerne. Viljar Knutsen Bjaadal som kjekkasen som kanskje ikke er så grei likevel, er god i filmens badboy-rolle. Sturla Puran Harbitz som nerden som kanskje liker å danse bitte litt likevel bare han går vitenskapelig nok til verket, er rørende.

Likevel, dette er uten tvil 11 år gamle Liv Elvira Kippersund Larssons film. Det er sjelden man opplever så naturlig komisk timing hos en så ung skuespiller. Det er en kunst å balansere komedie og tragedie i en og samme scene. Det er ikke engang alle voksne skuespillere som mestrer det uten å overspille. Jeg mistenker at vi kommer til å se mer av henne fremover.