Gir mikrofonen til de ekstreme stemmene

«Kaosmagi», kaller Hans Jørgen Lysglimt Johansen det begeistret. Om hvordan konspirasjoner og løgner fra hans ekkokammer til slutt finner veien ut i mainstreamsfæren. Fordi journalister motvillig føler seg forpliktet til å referere til dem. Det er ikke eneste gang journalist og serieskaper Henrik Evertsson møter seg selv i døren i denne serien om de nordiske nasjonalistiske bevegelsene.

Han gir med åpne øyne mikrofonen til disse ekstreme stemmene, i den tro at det er bedre å utsette dem for dagslyset, enn å jage dem inn i de mørke krokene. Det er en pakt med djevelen som mange har brent seg på før ham.

Den alltid muntre herr Lysglimt er det nærmeste vi kommer et slags ufrivillig «comic relief» i denne mørke materien. I starten kan det virke som om Evertsson går i samme fellen som NRK gjorde foran den amerikanske valgkampen i 2016, ved å invitere Lysglimt inn. Men gradvis, bak den korrekte fasaden og det pene tøyet, renner det hvite gliset over av det sedvanlige jødehatet og alskens konspirasjoner.

Evertsson er klar over at han ikke kan få i pose og sekk. Om du som journalist, gir talspersoner for dette tankegodset tilgang til en mikrofon, så inngår du i «kaosmagien». Du får skitne hender. Men han gir noen gode argumenter for sin tilnærming.

Hvordan skal vi få vite mer om disse bevegelsene om vi kun forsøker å skyve dem unna og demoniserer dem? En av ekspertene, forsker Christer Mattsson, forteller hvordan hans egen aggressive taktikk drev en ung mann som flørtet med nasjonalismen, lenger inn i de dunkleste krokene. Alle aktørene som intervjues, fra Den nordiske motstandsbevegelsen til Sian og fenomenet Rasmus Paludan, mener det samme. Om de ties i hjel, vil de garantert bli mer militante.

Evertsson møter dem med åpenhet og vennlighet. Han utvikler en relasjon til dem som gjør at de våger å åpne seg. Her får de gjenta sine kjepphester om de muslimske og jødiske spøkelsene de mener truer den (hvite) vestlige verden, og hvordan multikulturalismen har tatt knekken på det nordiske sosialdemokratiet.

Det er lite vi ikke har hørt før. Evertsson gir dem den motstanden vi kan forvente av en journalist med tro på åpen debatt. Han gir oss kontekst og viser hvordan provokasjon er blitt aktørenes modus operandi. Men ikke alle intervjuobjektene er interessante nok til at vi holder ut deres selskap gjennom seks episoder.

En 94-årig nazist som var med i Hitler-jugend, får uforholdsmessig mye plass, men det er uklart om hun er noe mer enn en maskot. Det er noe stakkarslig ved enkelte av de såkalte lederskikkelsene. Noen ganger filmes de i lattervekkende situasjoner, (som når Sian arrangerer Koran-brenning sentralt i Oslo, og ingen legger merke til det).

Alvoret senker seg imidlertid når Evertsson kommer på sporet av et mulig våpen- og sprengstoffkjøp av Den nordiske motstandsbevegelsen. Det er her vi finner seriens mest menneskelige portrett – av «avhopperen» Jimmy Thunlind. Da vi får ta del i hans tro og tvil, får vi et innblikk i hva hans reise har kostet, både på veien ut av og tilbake til det fellesskapet han er ambivalent overfor.

For å finne ferske eksempler på hvordan disse kreftene kan true det etablerte, må også Evertsson til USA. I Norden er det foreløpig «de ensomme ulvene» som truer det sivile samfunnet. Men Trump har vist veien, gliser Lysglimt.