Sjansen er ganske stor for at du har sett noe Dennis Lehane har skrevet de siste tiårene. Kanskje du så Oscar-vinneren «Mystic river» på kino? Elsket du dialogene i «The wire»? Lehane hamret dem ut sammen med George Pelecanos og Richard Price. Overrasket Ben Affleck deg som regissør med bekmørke «Gone baby gone»? Genialiteten kommer fra Lehanes store krimbok med samme navn.
Når den Boston-fødte forfatteren er involvert, blir det ofte svarte tall på den kunstneriske bunnlinjen. Så også når summen for »Black bird» skal gjøres opp.
Paul Walter Hauser og Taron Egerton er Larry Hall og James Keen i «Black bird». Keen skal overbevise Hall om å tilstå et grotesk mord. Foto: Apple TV+
Fra fotballstjerne til narkobaron.
Årets store Lehane-prosjekt er basert på en sann historie, mer spesifikt på boken «In with the devil: a fallen hero, a serial killer, and a dangerous bargain for redemption». Dramatiseringen er utviklet og skrevet av Lehane. Hovedpersonene er James Keen (som skrev boken) og Larry Hall. Keen er den lovende fotballspilleren som endte som storsmugler av narko.
Når han dømmes til en overraskende lang straff, får han et saftig tilbud. Han kan gå inn i et høysikkerhetsfengsel. Der skal han få den mistenkte seriemorderen Larry Hall til å fortelle hvor han har gjemt liket av en ung kvinne. Premien er frihet.
James sier først nei. Når faren – en rufsete, furet politimann – blir akutt syk, skjønner han at tiden renner ut. Han tar jobben.
Når Larry Hall og James Keen må rydde fengselet etter opptøyer, oppstår en intens situasjon. Foto: Apple TV+
Et lite mesterverk i TV-dramaturgi.
«Black bird» er knallgod på flere områder. Dennis Lehanes tydelige tegninger av fengselsliv er like enkelt som det er fortellende og fengende.
Presentasjonen av Keen i starten etablerer karakteren hans før du får satt deg i godstolen. Larry Halls puslete, men truende profil er hugget ut som et lite mesterverk i dramaturgi for den lille skjermen. Scenen da Keen og Hall rydder opp sammen etter et opprør i fengselet er så stramt utført som seriemorder-TV kan bli.
Spesielt Paul Walter Hauser som Larry Hall, får mye å spille på med monologer, pauser, blikk, stemme og alt en talentfull skuespill kan begjære av et oppdrag.
Møtene mellom disse to blir da også seriens høydepunkter. Det minner ikke rent lite om David Finchers «Mindhunter», pluss at Lehane åpner for en nærmest seksuell spenning mellom de to. Vi seere vet at det er kunstig på grunn av Keens undercover-oppdrag, men det gjør bare intensiteten enda mer knugende.
Ray Liotta spiller James Keens far i sin siste rolle. Foto: Apple TV+
Ray Liottas dukker opp posthumt.
For noen år siden skrev Dennis Lehane de siste filmordene til James Gandolfini. Sopranos-skuespillerens «The drop» ble posthumt ble lansert. Nå skjer det samme med Ray Liotta.
Den avdøde hardhausen spiller Keens syke far. Det gjør han med hjertet pumpende utenpå skjorten, og med en sårhet som gir stor troverdighet til Keens ønske om å gjøre hva som helst for å klemme ham igjen.
Hans rake motsetning er Greg Kinnear. Han spiller en politietterforsker så stoisk og rakrygget at man kunne klonet ham og laget telefonstolper av kopiene. Ingen spiller vanlig, udramatisk mann bedre enn Kinnear.
Skiller seg ut
I en strømmeverden av true crime-dokumentarer og serier bygget på sanne krimhistorier, skiller «Black bird» seg ut. Serien formidler de fengende aspektene med Hall og Keenes historie, men bruker også nødvendig tid på å skape karakterer man vil engasjere seg i. Serien skildrer også valg og frihet på en menneskelig og interessant måte.
Seks episoder er også passe lengde. Det hjelper med smellvakker musikk fra Mogwai. Det skotske indiebandet fyrer opp spenningen med sin drønnende instrumentalrock. Det er like kledelig og interessant som Jeff Aments musikk til forrige ukes «Under the banner of heaven».
